Fotograf, forfatter og nå kurator

Det er ikke mange samiske kuratorer, samtidig som den er mye diskutert internt i miljøet, som f.eks. her på Dáiddadállu. Susanne Hætta er en av tre som nylig er tatt inn i kuratorprogrammet CIMAM’s StayHome Curatorial Online Residency som Office for contemporary art initierer i samarbeid med International Committee for Museums and Collections of Modern Art.

Vi har tatt en prat med Susanne om den spesielle utstillingen som straks åpner for publikum og om posisjonen (samisk) kurator. 

Er dette den første utstilling du kuraterer? 

-Ja. Den har også forbindelse til boka mi,  Mazejoavku. Indigenous Collectivity and Art, som nylig ble gitt ut under EadnámetMaid. Det er verk av de åtte kunstnerne. Temaet for EadnámetMaid, vold mot natur, var også noe som disse 8 kunstnere var opptatt av, nemlig  Alta-aksjonen. Utstillingen trekker dermed direkte linjer fra 40 år tilbake og til i dag.

Hvordan har du gått frem i arbeidet med utstillingen?

-Først har jeg orientert meg rundt verkene, til å sette sammen en utstilling. Noen bruker år på kuratere, jeg hadde 2 måneder på meg. Jeg forholdt meg til at det var verk av 8 kunstnere, og hadde dialog med de fleste kunstnere og var å titta på verk som kunne være aktuelle. Jeg hadde lyst at verkene skulle gå inn i tematikken med litt subtil fremheving av samiske rettigheter, samiske liv, mytologi og samisk natur tenking. Jeg har også jobbet med å finne verk som ikke har blitt vist, for å bringe noe nytt inn. 

Hva tror du forskjellen på utstillingen hadde vært om det hadde vært en utenfra kurator kontra samisk kurator? 

-Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har et annet perspektiv fordi jeg kjenner historien til Mázejoavku så godt, og jeg har info om verk som aldri har vært vist, så der har jeg et unikt fortrinn. Også at jeg kan se på det på en annen måte fordi det her er kunstnere som jeg føler slektskap til fordi vi er samiske kunstnere. Det var veldig fint at Dáiddadállu spurte meg å om å gjøre det her.

Valg ut til CIMAM’s StayHome Curatorial Online Residency

CIMAM, International Committee for Museums and Collections of Modern Art, og OCA – Office for Contemporary Art Norway, lanserte samarbeidsprosjektet StayHome Online Curatorial Residency for å støtte kurator- og forskningsutvikling av profesjonelle samtidskunstpersoner bosatt i Norge, med prioritet til fagpersoner fra samisk eller diaspora bakgrunner.

Susanne er en av de tre som er valgt ut til programmet. 

-Det er spennende å få en internasjonal mentor for å kunne utvikle meg i den retningen. Det finnes samiske kuratorer, men vi trenger flere og feltet trenger å utvikles. Derfor er sånne type program som CIMAM veldig betydningsfulle. Men det er klart, å ha en samisk kuratorutdanning eller kurs innen samisk kurateringpraksis ville vært bra, f.eks i regi av Sámi Allaskuvla, sier Susanne.

Fortell om verkene i denne utstillinga. Hva er spesielt med de? 

-Josef Halse og Synnøve Persen maler ofte abstrahert, men begge to har forankring i natur og samisk landskap. Det vil jeg gjerne vise. Synnøve Persen malte figurativt tidlig under kunstutdanningen, men slutta med det etter 1978. Hun har malt kun 3 figurative verk til sammen og det er veldig unikt at vi har fått 1 av de med i utstillinga.

Rannveig Persen sine verk er det ikke lett å få tak i, men jeg fikk låne en tegning som er laga i Máze når hun bodde på kunstnersenteret. Det er direkte knytta til Máze med utsikt fra der ho bodde. Det  er en veldig fin tilknytning til landskapet og den tida. 

Hans Ragnar Mathisen er kjent for sine kart med kun samiske stedsnavn. Det var helt uhørt da i den tida. Vi skal stille ut et av de første kartene som er tegnet for hånd.

Så har vi “Sarahkka” av Berit Marit Hætta, som ikke er vist før. Det viser det utsøkte håndverket som ligger bak verket med hennes bakgrunn som duojár og tilknytning til den samiske mytologiske verdenen. Den er jeg veldig glad for å å få stille ut. 

Du har samarbeidet med DD-kunstner Ann-Sofie Kallok. Hvilken rolle har hun hatt og hva betyr det å ha DD (en flokk av kunstnere) og ty seg til i oppgaver som dette? 

-Det er mye arbeid, så det er bra å være to. Dáiddadállu og vi har også samarbeidet med Gilišilju Riddo Duottar museat. Det er veldig positivt. De stiller opp med lokale og kompetanse. Anso (Ann-Sofie) er duojar og designer noe som har vært til stor hjelp når det gjelder å plassere verk i lokalet, samtidig også praktisk ved at hun bor i Kautokeino. Det er godt å ha noen å konferere i de kunstneriske avgjørelser jeg tar. Veldig bra!