Med billedkunstnere, musikere, dansere, koreografer, forfattere, scenografer, designere, regissører, skuespillere og joikere har vi skapt ny og etterlengtet kunst for det offentlige rom i Guovdageaidnu/Kautokeino samt flere splitter nye kunstverk.

Dáiddadállu 10 jagi fortsetter inn i 2025 og vi skal fylle utstillingsarenaer og scener, åser og fjell lokalt, nasjonalt og internasjonalt med ny samisk samtidskunst.

Velkommen til Dáiddadállus store 10-års feiring!

Guovdageainnu áhkut

Offentlig kunst og visuell kunst i gruppeutstillingen

I 2021 laget Hilde Skancke Pedersen en installasjon ved navn Áhkut, bestående av syv gouache-malerier på papir. Nå har kunstneren laget en utendørs versjon av installasjonen.

Kunstverket formidler en hyllest til de tradisjonsbærende kvinnene som bor i Kautokeino og ellers i Sápmi. Disse sterke kvinnene har en unik historie og helt spesielle kunnskaper om samisk livsførsel og kultur, og er en stor inspirasjon med sin styrke, sin ukuelighet og sitt pågangsmot. Flere bruker fortsatt kofte til hverdags, og fører uanstrengt videre den samiske håndverkstradisjonen duodji.

For disse kvinnene er det naturlig å alltid bære kofte, men de kan representere de siste par generasjonene som gjør dette. Kunstneren ser denne installasjonen som en kulturpolitisk, historisk og feministisk ytring.
Skancke Pedersens verk er en hyllest til kvinnen, og ikke minst til samekvinner, som har fungert som lim i det samiske samfunnet, både innad i familien, i trippelarbeid hjemme, i reindrifta og annet yrkesarbeid, og i det politiske liv. De har måttet navigere i de uklare strukturene mellom det historiske matriarkatet og machosamfunnet, og de har gjennomlevd en hard fornorskningstid.

Da kunstneren laget original-installasjonen, ønsket hun at verket skulle utstråle varme, omsorg, takknemlighet, kjærlighet, livsvisdom og humor, noe verket også har blitt møtt med der det har blitt vist. Nå blir verket gjort tilgjengelig for alle, til alle døgnets tider og til alle årstider.

Hilde Skancke Pedersen

Støttet av: Nasjonalmuseet, Nordnorsk kunstnersenter, Dáiddadállu og RiddoDuottarMuseum

Vuosttaš latnja/Det første rommet

Grafikk, skulptur i leire og pelsinstallasjon

Vuosttaš latnja / Det første rommet er en utforskning av ur-feminine dimensjoner i den samiske kulturen, som blant annet berører omsorg, varme, femininitet, klima og kollektivisme. Kunstner Susanne Hætta er påvirket av de samiske gudinnene, religionen og forestillingsverdenen. Materialene pels, tre og leire er en speiling av flere tusen år gamle arkeologiske keramikk-funn og bergkunst i Sápmi. Hætta ønsker å nærme seg de kvinnelige verdiene og guddommene i den samiske religionen.

Omsorg: Tittelen henspeiler på livmorens omsluttende form, som i sannhet er det første rommet et menneske erfarer.

Varme: I den arktiske og sub-arktiske klimasonen urfolk bor og lever i, har man et enormt behov for varme. Nok varme og forutsigbare temperaturer til riktig årstid, er livsbetingelsen for naturen som urfolk lever av, og lever i. Kvinner sørger for at familien holder seg varm ved sitt arbeid med klær og materialer til boligen.

Femininitet: Skinn og pels er sanselige materialer. I samisk tradisjon har duodji av pels, skinn og tekstil, dipmaduodji, vært kvinnenes domene. Ved å benytte disse materialene viser kunstneren ære til tilpasningsdyktigheten i den samiske kulturen.

Klima: Urfolk i arktis behøver det klimaet de har tilpasset seg til gjennom tusener av år, med regelmessige årstidssvingninger. Pels er et materiale som har muliggjort liv i arktis. Samtidig opplever de klimaendringer som forrykker balansen i sine samiske liv, og livsbetingelsene forandres.

Kollektivisme: Kollektive metoder og ideologi står sterkere i Sápmi enn i det mer individorienterte majoritetssamfunnet. I kunstnerens arbeid med kunsten, søker hun gammel kunnskap både hos mennesker, fra litteratur og forskning.

SUSANNE HÆTTA

Støttet av Dáiddadállu, Samisk Kunstneres og Forfatteres Vederlagsfond (SKFV) og Bergesenstiftelsen.

Suoidnekaboom

Performance og visuell kunstutstilling

I «Suoidnekaboom» møtes reinmager og sennagress med scenekunsten og levende kropper. Verket utforsker de fysiske materialer i relasjon til materialers iboende potensial, kulturelle bruk og kontekst.

Etter invitasjon til å skape nye verk til Dáiddadállus 10 års firande, har Maret Anne Sara invitert scenekunstnere Anitta Katriina Suikkari og Anja Saiva Bongo Bjørnstad, Alexandra Wingate og Li Taiga til å interagere og tolke noen av de fysiske materialene og verk Sara har jobbet med de siste årene, med særlig tematisk kontekst til “Pile o´Sápmi” og verks serien til Venezia Biennalen i 2022. «Suoidnekaboom» er et verk der individuelle kunstnerskap og forskjellige kunstfaglige grener, erfaringer og kompetanse, møtes i fritt spillerom. Gruppen har jobbet tett over 2 år, både ved fysiske workshops og samtaler, for å forstå hva den visuelle kunsten og materialene betyr i møte med scenekunsten og for oss i kollektiv forstand.

Ut av dette har det vokst fram et scenekunstverk som undersøker eksistensiell holdbarhet under press. Hvordan påvirker langvarig press det komplekse indre landskapet, i relasjon til seg selv og andre? Hvordan lever det indre liv i takt eller utakt med ytre liv, og hva gjør dette med mennesker, relasjoner og samfunn? Verket setter fokus på viktige diskusjoner knyttet til arbeidet med sannhets og forsoningskommisjonen ii kjølvannet av den harde fornorskninen av samene, og de pågående mekanismene av dette som fortsatt gjør seg hardt gjeldende i Sápmi i dag. Hvor små samfunn ofte baserer seg på avhengighetsrelasjoner i både materiell og immateriell kontekst, samtidig som immaterielle verdier og relasjoner settes i konkurranse med individuell materiell overlevelse.

Visuell kunst og kunstnerisk leder: Máret Ánne Sara 

Bevegelses materiale: Anja Saiva Bongo Bjørnstad, Anitta Katriina Suikkari, Li Taiga, Alexandra Wingate og Anna-Katri Helander 

På scenen: Anja Saiva Bongo Bjørnstad, Anitta Katriina Suikkari og Li Taiga 

Koreografi: Alexandra Wingate 

Assistant visuell kunst: Li Taiga

Takk til Beaivváš Sámi Nášunalteater, og Ole Tomas Nilut, Jan Cato Nilut og Olav Johan Eira for teknisk assistanse.

Støttet av Dáiddadállu, Dáiddafoanda, Kulturdirektoratet og Davvi senter for scenekunst