Fortell om forestillingen. Hva er Koke Bjørn?

Koke Bjørn er en krimhistorie og en kjærlighetshistorie som foregår rundt 1850 i Pajala. Prosten Læstadius og hans kone Britta Kasja har tatt til seg samegutten Jussi. Den vakre tjenestepiken Maria er Jussis store kjærlighet, men han blir hele tiden misforstått og får nesten bank. Plutselig skjer det flere overfall og drap på kvinner i Pajala, og prosten og Jussi starter sin egen etterforskning. Øvrigheten vil ikke vite at at prosten og Jussi legger seg opp i etterforskningen – de har nemlig konkludert med at en slagbjørn er løs. Men prosten og Jussi gir seg ikke. De er redd for at Maria kan blir morderens neste offer – men hvem er han? Mikael Niemi sier selv at dette er historien om Jussi og Maria og en morder, og at handlingen er inspirert av Lars Levi Læstadius virkelige liv (selv om morderhistorien er en fiktiv fortelling).

Hvordan blir det å gjøre en forestilling igjen?

Det føles utrolig godt! Vi har hatt fantastiske prøver ute på Gilišiljju med nordlyset dansende over oss (jeg tror det liker Roger sin musikk :)), fullmånen har vært oppe og temperaturen har vært ok. Vi er priviligerte som kan gå ut og jobbe istedenfor å stenge helt ned. Og vi har verdens beste team! 

Fortell om deres roller på forestillingen.

Jeg er inspisient – det vil si den som legger til rette prøveplaner og infrastruktur og passer på at at alle vet hvor de skal være til enhver tid. Jeg holder også styr på alle endringer i manus underveis, hjelper teknisk avdeling med que-lister for det de skal gjøre, hjelper informasjonsavdelingen slik at de får de opplysningene og det de trenger, jeg følger opp kostyme-avdelingen slik at kostymene kommer på plass, og jeg koker kaffe og ordner med snacks til pausene. Det er viktig når vi jobber ute. På en måte så blir min rolle å være alles biiga og alles áhkku. 

Roger komponerer musikk og er ansvarlig for hele det musikalske lydbildet. Anitta er en av fortellerne på scenen i fortellerkollektivet, og hun spiller tre roller: Kristina, moren til en jente som blir overfalt og mishandlet, gårdsdrengen HeinoElina Mukko – en annen kvinne.

Dere har gått i gang med prøver på utendørsscenen. Hvordan har det gått hittil – krever det mer å stå på en utescene kontra inne i en sal?

For mitt arbeid så må vi passe på at vi får nok pauser slik at folk ikke fryser, vi må sørge for å tørke kostymene hver kveld og det er litt mer arbeid med frakting av ting til og fra Gilišilju. Vi har også en kuldegrense på 20 grader, så vi følger med på værmelding og måler temperatur og vind på spilleplassen. HIttil har det gått forholdsvis bra. Vi er jo ute, så da må vi forholde oss til naturen. Og så er vi midt i bygda, så da vil det være lyder fra kjøretøy o.l og ikke helt stille som i en teatersal. Men jeg synes det fungerer veldig fint på Gilišilju., og det er stas å jobbe mellom de gamle bygningene!