Rikt verk med mange lag

Maret Anne Sara har jobbet lenge med idéen og er glad for at den endelig finner sin plass nettopp her hjemme i Kautokeino.

– Verket henter visuell form fra alta-kautokeino vassdraget, med et kartutsnitt rett overfor demningen i Čávžu. Det ligger noe poetisk og meditativt i elvestrømmen(e) som kontinuerlig flyter – og reinflokkene som nomadisk flytter over landskapene i Sápmi. Begge strømmene er sterke urkrefter i kontinuerlig drift. Dermed også en påminnelse om liv og historisk tilstedeværelse i landskap som fra sentraliserte kretser anses som tomme og uutnyttede. Fra et naturlig perspektiv er disse strømningene elementære og uendelige ressurser, men sett fra nasjonalt politisk perspektiv ser det veldig annerledes ut.

I verket bruker jeg ikke naturlig felte horn, men kun čorvošat eller áksánat som vi kaller det; horn par som fortsatt sitter fast i pannebenet. Jeg jobber ofte med en nærhet til individet/materialet og liv/død. Det går igjen ved håndteringen av hele gevir. Det tydeliggjøre at hvert gevir i realiteten er et individ som har avlidt ved enten tradisjonell slakt eller naturlig død og ikke industrialisert slakt der horn sages av større dyr for å få plass til dyrene i slaktetrailere. Čorvošat (gevirene) varierer i størrelser, form og fargenyanser. På enkelte høstgevirer vil det være námmi (hud med kort pels rundt hornet) mens andre vil være av bart horn. Reinen feller hornene sine en gang i året. Det vil da si at hornene faller av som enkel-horn. 

Deretter lager den hornene sine på nytt. Hunnreinen beholder horn til vinter for å kunne kjempe om beite mens den går drektig og for å beskytte kalven som fødes på våren. For hannreinen er hornene viktigst på høsten da det er brunst. Etter brunsten feller den hornene sine, vanligvis i desember. Hvert reindsyr lager hornene sine i en bestemt form og gjentar dette for hver gang den lager nye horn. Noen lager hornene sine rette mens andre lager dem fyldige eller snirklete. Former varier i det uendelige: bakoverlent, foroverlent, spisse, utoverliggende, innoverliggende, tykke eller tynne. Detaljerte beskrivelser og gjenkjennelse av horn er en særdeles intrikat del av reindriftssamisk tradisjonskunnskap. Fagspråket har derfor et stort ordforråd som beskriver horntyper i alle tenkelige detaljer. Verket vil på så måte ha mange verdier og meninger for forskjellig publikum. For reindriftssamer som spesialiserer seg på horngjenkjenning og som lever så tett på dyrene sine, vil verket ha nær, emosjonell og faglig verdi. For et publikum uten denne kunnskapen og tilknytningen vil verket være inngangsport til ny kunnskap på både tradisjonell, kulturell og politisk plan, sier Sara om flokken sin som nå strømmer ned langs kommuneveggen i reindriftsrikets hovedsete.

Kunstens synergier- styrker kommune, samfunn og næring

Kautokeino er Norges største kommune for kunstnere og kulturarbeidere, uten at det har vært synlig i den offentlige fasaden av bygda og det vil vi i Dáiddadállu gjerne gjøre noe med. Dette prosjektet viser igjen hvordan Dáiddadállus tilstedeværelse og målrettede arbeid skaper muligheter for kunstnere og samtidig styrker vårt eget samfunn. Dáiddadállu vil løfte fram kunsten for alle, som en berikelse og trivselsfaktor for det store kunstnersamfunnet vi har her og som faktor bolyst for lokalbefolkning. Samtidig er vi veldig klar over og glad for at det vi gjør, også vil styrke kommunen som reisemål og dermed gi positive synergier for øvrig næringsliv, sier daglig leder Dinge Fenger Lynge.

– Reisemålet Guovdageaidnu har i strategien sin nedfelt at man ønsker å jobbe for å fremstå som det ledende samiske reismålet og at Guovdageaidnu skal inneha posisjonen som Kulturbærer i Sápmi, et sted for sterke møter med mennesker, natur og kultur. Kulturinstitusjoner og spesielt Dáiddadállu som et knutepunkt og kraftsenter for samiske kunstnere i hele (Norge) Sápmi, har en særdeles viktig rolle for å løfte Guovdageaidnu som en spennende destinasjon å besøke. Deres arbeid er et godt eksempel på hvordan de skaper opplevelsespunkter som er tilgjengelig hele året, både for oss som bor her og våre besøkende. For meg er det gledelig at Dáiddadállu har invitert oss og andre til dette samarbeidet. kunsten som skapes av kjente samiske kunstnere vil dra nye og ønskede gjestegrupper til Guovdageaidnu og med dette fylle reisemålets årshjul med mere innhold – et bidrag til helårsturisme, sier prosjektlederen ved Kautokeino Reisemålsutviklingprosjektet, Antje Schlecht Valio

Store kunstnere og store verdier

Kommunen får store verdier ved Dáiddadállus arbeid. Prosesser med kunst i offentlig rom er kostbare og tidkrevende, da det er mange involverte og mange elementer som spiller inn og må taes hensyn til. Foruten om kunstnerne som skal tilpasse sine visjoner til offentlig rom, er det lange prosesser med konsultasjoner, søknader, sikkerhetsvurderinger, byråkrati og logistikk. Kostnadene for kunst i offentlig rom har dermed ofte prislapper i millionklassen.

-Dáiddadállu har siden oppstart vært en attraktiv arena som tiltrekker seg mye gjester både nasjonalt og internasjonalt. At vi endelig kan vise til våre kunstneres arbeid i offentlig rom lokalt, vil gjenspeile det vi presenterer ute i verdenen om aktive profesjonelle kunstnere og et yrende kunstnersamfunn. Jeg tror ikke at vi er klar over hvor store kunstnere vi faktisk huser i den lille bygda vår, og hva det betyr at de smykker opp hjemstedet med sine kunstverk. Våre kunstnere turnerer verden rundt og flere av de er kjøpt opp av viktige institusjoner som Nasjonalmuseet. Det er jo ikke uten grunn at for eksempel Máret Ánne Saras kunst er valgt som det første verket du ser på det nye Nasjonalmuseet. Hennes kunst er på det viset et hovedtrekkplaster for å tiltrekke kunstpublikum fra hele verden og har dermed stor rolle i hvordan Norge selger seg inn som kunstnasjon, sier Dáiddadállus daglige leder Dine Fenger Lynge.

-Fra kommunen sin side er vi stolte over at vi nå får offentlig kunst som skal være til stede både for vår befolkning og for gjester som kommer til Kautokeino. Den typen kunst som Máret Ánne nå setter opp her vil nå publikum på en helt annen måte enn en vanlig kunstutstilling. Vi tror at denne kunsten kan bidra til opplevelser, refleksjoner og diskusjoner som ikke hadde vært mulig noen andre steder. Når vi vet hvor langt Máret Ánne Sara har nådd med sin kunst, er vi beæret for at hun vil lage kunst på våre vegger. Vi ønsker Dáiddadállu lykke til med jubileumsfeiringen til neste år og gleder oss for resten av kunsten som de flinke kunstnerne ved Dáiddadállu skal sette opp i vår kommune, avslutter ordfører Hans Isak Olsen.

Jubileumsåret 2024

Dáiddadállus store jubileumsprosjekt for 2024 er flerdelt, der én del er kunst i offentlig rom. Utenom Sara jobber også to andre kunstnere med offentlige verk til Kautokeino kommune. Ellers har Dáiddadállus kunstnere jobbet fra ulike hold de siste årene for å utforske tverrfaglige og mangfoldige kunstproduksjoner til både utstillinger og scenekunstrommet. Utover våren 2024 vil Dáiddadállu by på nye scenekunstverk, kunstutstilling og som nevnt, flere offentlige kunstverk. Hovedpremieren av jubileumsproduksjonene blir under Påskefestivalen i Kautokeino våren 2024 før verkene reiser videre til blant annet Samisk Senter for Samtidskunst, Riddu Riđđu Festivalen og Nuuk Nordisk Kulturfestival, forteller Dine Fenger Lynge og Inga Márjá Utsi ved Dáiddadállus administrasjon.