Utstilling basert på gjenbruk

Hilde er veldig opptatt av natur og bevarelse av miljøet, og bestemte seg for å bruke gjenbruk for nesten hele utstillingen. 

– Vi holder på med så mye forsøpling, som jeg selv er en del av, som en del av det moderne samfunnet, men jeg prøver å holde forbruket lavt og ha så lite miljøavtrykk som mulig. Jeg er veldig innstilt på gjenbruk, og arbeider med verk som behandler vår tids behandling av naturen. Det er så mye skadelig utnyttelse av natur i form av vindmølleparker, gruver osv. Fra nå av må vi betrakte alle fjell som hellige. Et verk i utstillingen heter “Bassi varri”, og er laget av materialer fra t-skjorter og hettegensere som jeg har funnet på bruktbutikker. Av dette stoffet er det så klippet ut deler som er satt sammen til å forme det fjellet som verket er inspirert av. 

– Et av verkene heter “Magic carpet”, som er inspirert av et slags magisk, flygende teppe. Det består av mange tomme pillekart jeg har samlet fra institusjoner i Finnmark. Sammenføyd med knuter danner de ulike fargene på medisinkartene mønstre i flaten.”Magic carpet” utstilles slik at begge sider av verket kan betraktes, forteller Skancke Pedersen.

Ikke et glamorøst liv

Å jobbe som kunstner betyr ikke å bare jobbe med kunst. 

– Livet mitt nå under korona-tiden er ikke mye annerledes enn ellers. Jeg jobber mye alene og jeg jobber mest hjemme. Jeg er privilegert som får arbeide som kunstner, men det er ikke noe glamorøst yrke. Det er mye administrativt arbeid som vi kunstnere må forholde oss til som bedriftseiere. Rapporteringer, mailer hit og dit, søknader, kommunikasjon med utstillingssteder. en stor del av vår arbeidstid går med til administrasjon. Nå før utstillingsåpning er det et ekstra stort arbeidspress. Jeg fikk låne lokaler på Beaivváš, så jeg og assistentene kunne jobbe med de større verkene der. Jeg er takknemlig for at jeg har har fått mulighet til å ha to assistenter som har hjulpet meg med utstillinga, sier kunstneren. 

Samlet materiale til utstillingen i flere år 

Hilde beskriver hvordan verkene hennes blir til. Ideene er ofte spontane, mens arbeidsprosessen tar tid og kan vare i flere år:

-Selve arbeidsprosessen er veldig langsom og krevende, og preger det meste jeg gjør. Veldig mange av verkene til utstillingen har jeg jobbet med i flere år. Jeg har planlagt selve materialbruken, men ikke hvert enkelt verk. I utstillingen har jeg både lyse og mørke temaer i utstillingen. Det er et veldig lyst verk som er en hyllning til eldre kvinner i Kautokeino. Verket er en installasjon av 8 akvareller i sirkler, som viser at de kvinnene fortsatt er på farta, still going strong med masse gå-på mot og krefter. Det er en fargerik installasjon som er noe helt annet som den mørkere siden av utstillingen.