Did you know that Dáiddadállu (DD) is a dedicated art-economic entrepreneur? If not, I would like to tell you about DD's visions and challenges, about how we work to map, refine, package, market and sell art as a huge intangible value from Sápmi to the whole world. How we work systematically to manage and refine the broad and diverse value that art actually is, with the aim of streamlining the economy and the profitability of our art-professional business symbiosis that cuts across virtually all walks of life and professional fields. In order for you to understand the enormous value of this for us artists, I will try to give you an honest insight into both artist life, entrepreneurship and institution building.

^{Tenkeren som produkt}

Er det noe vi kunstnere er gode på, så er det å grave oss ned i kompliserte tematikker eller problemstillinger. Filosofere, undersøke, vri og vende oss i tema og materialer over tid. Helst unngå logikk og satte systemer, men å bruke masse tid og krefter på å oversette følelser, undringer og tanker til et nytt format og et nytt språk. Til å teste og feile med materialer og uttrykk, helt til vi finner noe som gir mening. Noe som kan utfordre eller komplementere liv, samfunn, tro og sjel. Altså kunsten. Mange av oss, meg selv inkludert, jobber så intuitivt at vi i intensitetens øyeblikk glemmer å skrive alt vi tenker og gjør, om til en prosjektbeskrivelse, og ender så opp med å gjøre mesteparten av arbeidet pro bono. Dermed sitter vi igjen med et svært begrenset produkt etter enorm tidsbruk. Kanskje har vi ett eneste verk, et dikt eller en plate? Hvor mye får du solgt det for? Eller får du solgt i det hele tatt? Hvordan skal man skape merverdi av alt arbeidet og alle erfaringer som er investert i det ene sluttproduktet? Det er det som for oss er produktutvikling og økonomisk innovasjon, og det DD som kunstnerdrevet og bedriftsorientert klynge, er veldig, veldig gode på!

Kunstbransjens hamsterhjul og hengemyr

Kunstnere har ingen fast lønn. Det nærmeste vi kommer lønn er tidsbegrensede kunstnerstipend og prosjektmidler. Kunstnerøkonomi er vanskelig og til tider tøft. Det samme gjelder for gründervirksomhet. Derfor er det ekstra spennende og utfordrende å være kunstner som gründer for å bygge en institusjon som er både kunst, næring og kultur. Ingen i den offentlige sfæren vet hvor vi best passer inn i systemer og det finnes nærmest ikke ordninger for å sikre grunnleggende driftsstøtte. Da DD på sjette utfordrende driftsår ble oppmerksomme på N2, var det akkurat det vi trengte for å sette trygghet og forutsigbarhet for oss selv på dagsordenen, i en bransje som er bygd opp på kortsiktig tenkning og enorm uforutsigbarhet. Nemlig prosjektfinansiering!

For DD som er en arbeidsplass, og etterhvert et viktig nettverk og institusjon, på sitt nå niende driftsår, betyr prosjektfinansiering at vi fortsatt lever på nåde om at vi til enhver tid klarer å cashe inn et godt nok prosjekt i prosjektjungelen, til å lønne våre ansatte videre og dekke grunnleggende driftsutgifter. For som du kanskje har skjønt, så er det ikke akkurat realistisk eller bærekraftig å kreve at kunstnere skal betale medlemskap i så store summer at det bærer en hel institusjon. Prosjektfinansiering i seg selv er en fantastisk mulighet til å utvikle godt gjennomtenkte visjoner. 

Problemet oppstår når man ikke har en grunnleggende økonomisk trygghet til å kunne jobbe i ro med langsiktig planlegging og visjonsarbeid. For oss betyr det at vår lille administrasjon sliter seg ut i et hamsterhjul av prosjekter, søknader, rapportering og regnskap. Mens man jobber med alle byråkratiske krav i offentlige søknadsprosesser, står ansvarlig for praktisk gjennomføring av pågående prosjekter og øvrig drift, entreprenørskap og logistikk med et tyvetalls kunstnere og internasjonalt nettverk , så skal det samme lille mannskapet ha ro nok til å komme opp med nye gode prosjekt idéer. Hvordan skal vi klare dette? Jeg sier ikke at prosjektene våren hittil ikke har vært gode nok, men at det store bildet bærer preg av desperasjon for å holde hjulene i gang og berge seg fra år til år. 

Resultatet er at man aldri oppnår hvilepuls til å kunne løfte blikket og tegne opp de store og viktigste linjene slik all annen systematisert næringsutvikling tilsier. Videre innebærer det en enormt stor uforutsigbarhet for ansatte og dermed institusjon. Når vi ikke kan planlegge langsiktig drift og ansette folk som kan følge opp langsiktige planer, klarer vi ikke å oppnå ønsket faglig progresjon og utvikling. At vi ikke kan tilby langvarige eller faste arbeidsstillinger, medfører at vi ikke er konkurransedyktige på arbeidsmarkedet. Vi bruker mye tid og krefter på å lære opp midlertidige ansatte om våre prosjekter og driftsmønster, men mister de så fort andre tilbyr fast jobb. Vi klarer ikke å holde på dyktige ansatte fordi folk flest, har faste utgifter og trenger fast jobb for en grunnleggende forutsigbarhet i liv og økonomi. Og vi må starte alt på nytt. Annonsere stillinger, vente på søknader, intervjuer, opplæring og så videre. Mens prosjekttiden løper og hamsterhjulet ruller.

Siden bransjen ikke ser ut til å navigere seg bort fra denne hengemyren av en økonomimodell, må vi finne andre måter som gjør oss bedre rustet for både drift og økonomi, samtidig som vi ikke mister fokus på kunstnerne og kunsten. Nettopp derfor valgte vi å satse så tungt på N2 prosjektet og legge mye av våre begrensede administrative ressurser på å lande dette prosjektet og å gjennomføre det med kvalitet og dedikasjon. Med et tydelig mål om å øke inntjening og økonomisk trygghet for kunstnerne, samtidig som man bygger denne tenkningen inn i en større bærekraftig bedriftsøkonomisk modell for DD som institusjon.

DD som unik produktforedler

På N2 veien har vi dykket helt inn i margen av vår egen drift og filosofi for å identifisere og systematisere hva vi egentlig jobber med og faktisk leverer. Hva vi gjør best og hvilke grep vi kan ta for å gjøre det hyppigere, bedre og mindre ressurskrevende. Dette har gitt oss et tydeligere bilde på hva vi bør satse mer eller mindre på, hva vi bør ta betalt for, og hvordan vi best prissetter det. En ting som har blitt veldig tydelig på denne reisen er at vi trenger hverandre. Kunstnere trenger DD og DD trenger kunstnerne. Og med riktig samspill så kan vi spille hverandre jævlig gode om jeg får si det mildt! Her har det ikke vært noen snarveier. Vi har jobbet systematisk helt på individnivå med våre kunstnere, for å finne ut hvilke produkter vi kan skape, som passer den individuelle kunstneren med tanke på kunnskap, personlige styrker og svakheter, og arbeidsmetoder. Dette har vært viktig for å unngå situasjoner der kunstnere feilnavigerer ressurser og kapasitet og dermed taper på helhetlig, langsiktig og effektiv produksjon av framtidig kunst. Vi har med andre ord kartlagt produkter som fungerer optimalt for alle parter og som gir mest effektiv avkastning for begge parter uten at vi ender opp som konkurrenter.

DD, som kunstnerdrevet institusjon, vet at det største produktet vi skal og bør forvalte, ligger et sted mellom kunstneren og kunstverket som er kunstnerens eget viktigste salgsprodukt. Vi jobber for å maksimere de verdiene som ofte er møysommelig bygd opp over tid, men usynlige for omverdenen og ofte også for kunstneren selv. Og med et tyvetalls kunstnere i forskjellige kunstgrener, så har vi utvilsomt mye potensial til nŧ produktutvikling. For oss handler det ikke bare om å identifisere nye, men også riktige produkter. Hadde vi ikke tatt denne grundige reisen så hadde vi for eksempel raskt kunne tenkt at det vil være smart å koordinere kurs med kunstnerne i de forskjellige kunstfagfeltene i vårt nettverk. At kurs som produkt vil være attraktivt for både kommunal sektor, den kulturelle skolesekken, skoler, kunstinteresserte og så videre. Easy peasy? Nei, egentlig ikke! Hadde vi ikke tenkt oss om opptil flere gangerl, hadde vi fort endt opp med å konkurrere med våre kunstnere om å levere nettopp dette produktet neste gang noen ser etter kurs. Da vil ikke vi være de som står i veien som et ekstra kostnadsledd dersom kunstneren selv allerede leverer eller ønsker å levere dette produktet. DD tenker at DD og kunstnere aldri skal konkurrere, men alltid utfylle hverandre. Enhver kunstner bør kunne gjenbruke opparbeidet kunnskap som et produkt, men det er avgjørende å spørre seg hvordan, fordi kunst er et produkt som er totalt individ-avhengig. Dersom det å arrangere kurs føles tungt for deg, noe du må mobilisere mye tid og krefter for å planlegge å gjennomføre, er dette sannsynligvis ikke et smart produkt for akkurat deg, da det vil gi gevinst i øyeblikket, men forringe din totale arbeidskapasitet i det helhetlige og langsiktige perspektivet.

Så når vi snakker om kunstfaglige produkter så er det absolutt ikke de innlysende fysiske kunstverkene vi snakker om, men hele tankeprosessen og erfaringene fra start til mål, sett i sammenheng med lokal, nasjonal og internasjonal marked og i kombinasjon med flere samfunns og kundesegmenter, og målt opp mot individuelle kunstnere. Jeg mener fortsatt at vi kunstnere må bli flinkere til å se at selv om vi har solgt det fysiske kunstverket, så sitter vi igjen med masse potensial for eksklusive produkter som ingen annen enn en selv kan levere. Derfor jobber DD dedikert videre med å identifisere og foredle denne verdien til eksklusive produkter, og lage bærekraftige systemer for salg og gjensalg i mange forskjellige kontekster og sammenhenger. Kunst er absolutt ikke en ferskvare og jo mer vi bygger, jo sterkere og mer attraktiv merkevare dannes for både kunstnere og DD. Og jo flere kunstnere vi blir, jo større er vårt verdikartotek som kan finslipes til attraktive og innbringende produkter. Du skjønner hva jeg mener når jeg sier at sammen kan vi spille hverandre jævlig god? Potensialet ligger der, men vi trenger ressurser for å kunne jobbe det fram.

Og tro meg når jeg sier at det et skrikende internasjonalt marked for Samisk kunst, urfolks tenkning, oss og våre produkter. Dáiddadállu er akkurat nå på tur til Kalaallit Nunaat og til Oslo der vi kuraterer og produserer visninger, verk og samtaler på nye arenaer og nye måter, kanskje nettopp fordi vi ikke er oppfostret i galleri miljøer men i ikke-urbane, små avsidesliggende plasser der vi alltid har måttet finne våre egne arenaer for kunsten å eksistere i. Derfor finner du oss snart på gata i Oslo med lydverk i containere, visuell kunst som gateutstilling, eller hengende på blokkvegger eller omså prosjekter på et tak.

Som et bonus tydeliggjør og forsterker vi de mange positive ringvirkningene og verdien av produktet vårt, kunst, for det brede samfunnslag og ikke minst for forskjellige institusjoner og sektorer som politikk, utdanning, forskning, helse og reiseliv. Det er mange som tjener ved at kunstnere kan jobbe med og leve av kunsten sin.

Hilsen Maret Anne Sara, kunstner og DD gründer