Sámi Artist Network | Kautokeino

Katya García-Antón, Co-curator of the Sámi pavilion at Venice Biennale 2022


Katya García-Antón, photo by Eirin Torgersen

Three Sámi artists have been invited to transform the Nordic pavilion into a Sámi Pavillion at the Venice Biennale in 2022. Amongst the artists is Dáiddadállus initiator, Máret Ánne Sara. On this occasion, Dáiddadállus communicator, Ánne Kátjá Gaup, had a talk with kurator for the Nordic Pavilion (now Sámi pavilion), Katya García-Antón, member of the curatorial group, about the Venice Biennale and Indigenous art in this defined western art scene. 


What does the Venice Biennale mean to art, and what do you think it will have to say for Sámi art?
-La Biennale di Venezia is the grand lady of biennials in the world. It´s first edition was dedicated to the arts in 1895, since then it has also created separate biannual editions for film, dance and architecture . The art biennial became increasingly international throughout the 20th century and increasingly influential in the art world; it created interest in the visual arts and positioned Venice as a mecca to experience the most innovative arts of the world. It´s influence led to the creation of other biennials across the world, in particular I would mention the Sao Paolo Biennial created in 1951, the India Triennial launched in 1968 and the Havanna Biennial in 1984). Particularly since the 1980s there has been a biennial boom world-wide, specially in the global south, so that today there are about 300 across the globe.

Of those 300 art biennials in the world I mentioned earlier, only a handful are Indigenous art biennials. Notable amongst these is the Abadakone quinquennial run by National Gallery of Art Canada (its third edition was in 2019). In addition Sydney Biennial in 2020 was an Indigenous centred Biennial with the title NIRIN, curated by WIradjuri artist and curator Brook Andrews (but its not an Indigenous Biennial per se)

Despite this biennial fever, La Biennale de Venezia remains the most influential, a place to see art from all over the world, to be updated on the latest artistic concerns, and a place of debating and networking, amongst art world professionals and global influencers. 

Each Biennial consists of a main exhibition – curated by a prestigious international curator. In 2022 it will be curated by the influential NY based, Italian curator Cecilia Alemani. In addition the Bienniale also consists of national pavilions. Originally they were all housed in the Giardini, the gardens of the Biennial.  The Nordic Pavilion was built in the early 60s, its one of the most beautiful pavilions, it is situated centrally, on the main avenue, in the Giardini, it is a prime location, flanked on the left by the Danish Pavilion, in front by the Russian Pavilion and behind by the USA Pavilion, a few steps up the main avenue are the German, French, British and Japanese Pavilions.

Initially national representations were only presented in national pavilions in the Giardini, but today around 100 countries have national representations in total, between Giardini pavilions, and dedicated areas within the general exhibition, and also outside as satellite pavilions held in palazzos in the city of Venice.

Prestigious awards are a given for each edition, a Golden Lion Award to the best pavilion and a Silver Lion award to best upcoming artist in the general exhibition. No award has as yet been given to an Indigenous artist or pavilion.

There is not to date a permanent Indigenous Pavilion in the Giardini or outside. However there has been Indigenous representation in the recent history of the Biennial, the most notable of which were Lisa Reihana in the Aotearoa/New Zealand Pavilion in 2017 in the central exhibition, Nicolas Galanin in the Native American Pavilion 2017 as a satellite project in the city of Venice; in the Giardini itself,  Tracy Moffat in the Australian Pavilion 2017, Isuma in the Canada Pavilion 2019, and an installation by Outi Pieski presented as a part of a project by the Miracle Workers Collective presented in the Finnish Pavilion in 2019. In this way the Biennale is beginning to contribute to bringing Indigenous art practice and Indigenous concerns, knowledge and awareness, to a broad audience.

However 2022 will be the first time a national pavilion is exclusively dedicated to present Sámi artists, and the first time the Sámi people are recognised as a nation in a national pavilion internationally.

Overall I hope you can see that La Biennale di Venezia is the most prestigious, well known and influential art biennale in the world, producing and spreading awareness about art, engaging new audiences around the world, and showcasing artists to a network of visiting art professionals the biennials. Millions of art world audiences follow the biennial digitally, and the 2019 Biennale received physical audiences of 500,000 visitors (including Italian and international visitors).

It is a tremendous privilege and honour to be selected for this Biennale, to be written into its history and so enter into the narrative of global art history. Each artist is well funded, have a dedicated team of professionals at their service to enable the production, installation, global communication and dissemination of their work. Their selection into the Biennale gives each artist a unique chance to make new work, to connect with new global audiences, and to use the biennale as a huge loud-speaker to the world regarding their art, their stories and concerns.


Why did you invite exactly these artists?
– Before answering this I want to say that a lot of consideration was given to this choice. We in OCA have been preparing for this specific project since 2016. The Sámi art field is tremendously strong and varied with different forms of art practices engaging with different concerns. This is extraordinary given the challenges Sápmi faces today. There are a number powerful artists who could have been chosen both of the older generation and the younger one. However, one thing which was important for us was to work with a younger generation, the generation who are responsible for defining the near future, a generation dedicated to addressing urgent issues of concern for Sápmi right now, that are relevant to the world right now. We also wanted artists who embodied through their art practice the expression of what Sámi sovereignty means today to them, and that in this way resonate and connect with the very same at a global Indigenous level. We thought this conviction and creative power would resonate within but also well beyond the global Indigenous art world.

By appointing Máret Ánne Sara with Anders Sunna and Pauliina Feodoroff to transform the Nordic pavilion into the Sámi pavilion, we in OCA Norway – the commissioner of the Nordic Pavilion for the Biennale Arte 2022 – aim to draw attention to the excellence of these Sámi artists, as well as the international relevance of their individual and collective histories. Their art emphasises the urgent situation experienced today by many Sámi – and other Indigenous people worldwide – concerning self-determination, deforestation, land and water governance. Specifically these Sámi artists engage with the struggle to maintain the reindeer herding and fishing that are central to their existence. The artists reflect upon these concerns by drawing from Sámi ways of being and knowing, producing work of great power. This makes them extraordinary within the art world of today.

Katya García-Antón, Director of Office of Contemporary Art Norway and member of the curatorial group in 2022 says:

‘The global pandemic, the impact of climate change and worldwide calls for decolonisation are leading us all to focus on alternative possibilities for our future and that of our planet. At this pivotal moment, it is vital to consider Indigenous ways of relating to the environment and to each other. The artworks of Feodoroff, Sara and Sunna in the Sámi Pavilion present compelling visions of how these relationships operate, from a Sámi perspective. As leading voices of their generation, these artists’ works counter the impact of colonialism upon their lives and, in so doing, connect with the experiences shared by so many people, Indigenous and non-Indigenous, in our world today.’


What do you think of Máret Ánne´s work?
-Máret Á Sara is a brilliant story-teller, and all her works are great communicators of the stories she wants to tell. She brings conviction, personal testimony, factual data and resistance as well as aesthetic and poetic qualities into her works. Her artistic practice is highly committed to resisting and transforming situations she experiences as being unjust. Her experiences are personal, as we have seen from works such as Pile o´Sapmi, and carry the strength of that personal commitment. In Pile o´Sápmi her form of expression was also collective, where she summons the solidarity of others in her community in order to challenge an unjust situation. 

In addition the works find common ground with the experience of other Indigenous people experiencing similar situations of injustice globally. Her art work is both specific and locally situated as well as global and internationally relevant. It resonates powerfully today with the calls for decolonisation in the Nordic region and globally.

She brings an experimental approach to materials, a deep interest in Sámi knowledges (whether they be material, of the natural environment, in livelihood practices and spiritual, all of which are encompassed in duodji) with an existential consideration of where we stand today as individuals and as a community in the world. 

Death is often at the background of her work, but I believe she is not a fatalist or a pessimist, quite the contrary I believe she is a fighter, an innovator and a visionary for offering alternative perspectives to build a more just future, a social justice that must be forged not just for Sámi people but for the world at large. 

All these qualities make her extraordinary, and a leading voice amongst her Sámi peers as well as a voice to be heard in the global art world today.


What is the idea behind a Sami pavilion?
– The transformation of the Nordic Pavilion into the Sámi Pavilion is an act of Indigenous sovereignty that highlights the relationship of the artists to their homeland Sápmi, an area that pre-dates the concept of the Nordic region, and presents a pavilion that encompasses all of the lands and people of what was originally a borderless region. 

It is a symbolic reversal of colonial claims that have sought to erase Sámi land and culture. It is a historic first in Biennial history in Venice or elsewhere. It is the first time a pavilion exclusively presents Sámi artists, and the first time that a pavilion recognises the Sámi as a nation in an international pavilion.

The calls for climate urgency and decolonisation in the art world have grown in strength over the last years globally. We are now at a moment in time where it is unacceptable to ignore these calls. The call is to decolonise and transform and Indigenise the art world are interlinked with climate urgency. This means biennials but it also means art institutions, art markets, art critique, art professionals need to engage with them and transform. The proposal of the Sámi Pavilion is a response to this call from an Indigenous perspective. 

Three Sámi artists have been selected to take a lead in the pavilion to transform it. In addition a curatorial group is put together including to leading Sámi voices in Sámi academia Liisa-Ravna Finbog (who is preparing a PhD in museology from an Indigenous perspective) and Sámi traditional knowledge bearer Beaska Niillas, working with myself. We will be assisted by Sámi artist and OCA Project Officer Raisa Porsanger, and Norwegian art historian and OCA Project Officer Liv Brissach. Together this group endeavour to centre Sámi and Indigenous perspectives in our thinking, method and practice.

Each artist was asked to choose a person from the Sámi community to be a discussion partner, providing them on a 1:1 basis with council where needed. They have all chosen elders in their communities, Pauliina  Feodoroff, will be guided by Sámi educator and professor emerita Asta M. Balto, Máret Ánne by reindeer herder and Sámi knowledge bearer Káren E. M. Utsi and  Anders Sunna by Sámi professor of law and juoigi (practitioner of joik, the Sámi musical practice) Ánde Somby. And this seems specially important as it emphasizes the relevance of elders as knowledge bearers and transmitters of that knowledge to younger generations

The entire project benefits from the council of two Indigenous peers who have tremendous local and global experience of working in the art world centring Indigenous perspectives. Anishinaabe a curator Wanda Nanibush and Wiradjuri artist and curator Brook Andrews (see press kit). They have both visited Sápmi (in 2019) in one of OCA´s visitor programmes and in connection with Dáiddadállu´s SapmiToo, so they are well versed with Sámi practices and concerns.

There will be a few other ways we will endeavour to centre Sámi and Indigenous knowledge, thinking and methods in our project, from mediation to publication, but more information on this will be released at a later stage.

Del dette

Monumental offentlig kunst til Kautokeino – Dáiddadállu fyller 10 år!



Máret Ánne Sara mekker opp et monumentalt kunstverk på kommunehusveggen i Kautokeino og med det prelanserer Dáiddadállu vår grand jubilé der vi til neste år fyller hele 10 år. Vi har valgt å feire Dáiddadállus 10 års jubileum med å katalysere og produsere masse ny kunst, straight from Sápmi! I god Dáiddadállu ånd, så er det nye offentlige verket i Kautokeino godt forankret i lokalsamfunnet og jobbet fram i samarbeid med mange fagfelt, perspektiver og samarbeidspartnere, som Kautokeino kommune, KORO, Kautokeino reisemålsutviklingsprosjekt, Ovddos og Kulturdirektorat.

Rikt verk med mange lag 

Maret Anne Sara har jobbet lenge med idéen og er glad for at den endelig finner sin plass nettopp her hjemme i Kautokeino.

– Verket henter visuell form fra alta-kautokeino vassdraget, med et kartutsnitt rett overfor demningen i Čávžu. Det ligger noe poetisk og meditativt i elvestrømmen(e) som kontinuerlig flyter – og reinflokkene som nomadisk flytter over landskapene i Sápmi. Begge strømmene er sterke urkrefter i kontinuerlig drift. Dermed også en påminnelse om liv og historisk tilstedeværelse i landskap som fra sentraliserte kretser anses som tomme og uutnyttede. Fra et naturlig perspektiv er disse strømningene elementære og uendelige ressurser, men sett fra nasjonalt politisk perspektiv ser det veldig annerledes ut.

I verket bruker jeg ikke naturlig felte horn, men kun čorvošat eller áksánat som vi kaller det; horn par som fortsatt sitter fast i pannebenet. Jeg jobber ofte med en nærhet til individet/materialet og liv/død. Det går igjen ved  håndteringen av hele gevir. Det tydeliggjøre at hvert gevir i realiteten er et individ som har avlidt ved enten tradisjonell slakt eller naturlig død og ikke industrialisert slakt  der horn sages av større dyr for å få plass til dyrene i slaktetrailere.  Čorvošat (gevirene) varierer i størrelser, form og fargenyanser. På enkelte høstgevirer vil det være námmi (hud med kort pels rundt hornet) mens andre vil være av bart horn. Reinen feller hornene sine en gang i året. Det vil da si at hornene faller av som enkel-horn. Deretter lager den hornene sine på nytt. Hunnreinen beholder horn til vinter for å kunne kjempe om beite mens den går drektig og for å beskytte kalven som fødes på våren. For hannreinen er hornene viktigst på høsten da det er brunst. Etter brunsten feller den hornene sine, vanligvis i desember. Hvert reindsyr lager hornene sine i en bestemt form og gjentar dette for hver gang den lager nye horn. Noen lager hornene sine rette mens andre lager dem fyldige eller snirklete. Former varier i det uendelige: bakoverlent, foroverlent, spisse, utoverliggende, innoverliggende, tykke eller tynne. Detaljerte beskrivelser og gjenkjennelse av horn er en særdeles intrikat del av reindriftssamisk tradisjonskunnskap. Fagspråket har derfor et stort ordforråd som beskriver horntyper i alle tenkelige detaljer. Verket vil på så måte ha mange verdier og meninger for forskjellig publikum. For reindriftssamer som spesialiserer seg på horngjenkjenning og som lever så tett på dyrene sine, vil verket ha nær, emosjonell og faglig verdi. For et publikum uten denne kunnskapen og tilknytningen vil verket være inngangsport til ny kunnskap på både tradisjonell, kulturell og politisk plan, sier Sara om flokken sin som nå strømmer ned langs kommuneveggen i reindriftsrikets hovedsete. 

Kunstverket «Rávnnjit» (strøm) – av reinhorn og isolatorer formet som det oppdemmede Altavassdraget – er først ut av verkene som kunstnerkollektivet Dáiddadállu lager til sitt 10-årsjubileum.
Foto: Karl Alfred Larsen


Etterlengtet historisk monument og politisk påminnelse

Elva er derimot ikke kun dekorert av horn, men også strømisolatorer.

– Alta-Kautokeino vassdraget og kampen om elva, vil for alltid stå som et tungt symbol på den  samiske historien og rettighetskampen i dette landet. Den skalte “Alta saken” er vår lokale historie. Vi som er oppvokst her, har historien i blodet  og jeg personlig har selv forsøkt å kjempe mot både gruvedrift, kraftlinjer og tvangsslaktinger av reinen vår. Nå når vi har den groteske Fosen saken i fanget på det samiske samfunnet og med tanke på at regjeringen godkjenner elektrifisering av Melkøya, bygger det opp til ny kamp mot storskala kraftproduksjon på bekostning av vår tilstedeværelse. Jeg låner gjerne kunsten min for å gi kommune vår synlighet og et kosmetisk løft, men gjør ikke det med lukkede øyne.

Ved å fange oppmerksomhet gjennom kunsten tilbyr man rom for refleksjoner som over tid kan skape en større forståelse for vårt samfunn, våre behov og utfordringer. Jeg håper at alle som besøker oss vil få inngang til kunnskap og forståelse om hvilke kamper vi må kjempe for å beholde våre områder, næringer, kultur og tradisjonelle liv. Det har aldri kommet gratis og vi er nødt til å forstå historien, om vi skal løse dagens utfordringer. Fra nå av håper jeg at alle som besøker oss, særlig politikere og ministere, blir påmint hvor de er og hvordan deres handlinger påvirker livet her, sier Sara.

Samarbeider bredt: Maret Anne Sara Dine Fenger Lynge, Elle Bals, Nils Runar Hætta og Karin Hætta og Kautokeino-ordfører Hans Isak Olsen. Foto: Svein Solheim

Kunstens synergier- styrker kommune, samfunn og næring

Kautokeino er Norges største kommune for kunstnere og kulturarbeidere, uten at det har vært synlig i den offentlige fasaden av bygda og det vil vi i Dáiddadállu gjerne gjøre noe med. Dette prosjektet viser igjen hvordan Dáiddadállus tilstedeværelse og målrettede arbeid skaper muligheter for kunstnere og samtidig styrker vårt eget samfunn. Dáiddadállu vil løfte fram kunsten for alle, som en berikelse og trivselsfaktor for det store kunstnersamfunnet vi har her og som faktor bolyst for lokalbefolkning. Samtidig er vi veldig klar over og glad for at det vi gjør, også vil styrke kommunen som reisemål og dermed gi positive synergier for øvrig næringsliv, sier daglig leder Dinge Fenger Lynge. 

– Reisemålet Guovdageaidnu har i strategien sin nedfelt at man ønsker å jobbe for å fremstå som det ledende samiske reismålet og at Guovdageaidnu skal inneha posisjonen som Kulturbærer i Sápmi, et sted for sterke møter med mennesker, natur og kultur. Kulturinstitusjoner og spesielt Dáiddadállu som et knutepunkt og kraftsenter for samiske kunstnere i hele (Norge) Sápmi, har en særdeles viktig rolle for å løfte Guovdageaidnu som en spennende destinasjon å besøke. Deres arbeid er et godt eksempel på hvordan de skaper opplevelsespunkter som er tilgjengelig hele året, både for oss som bor her og våre besøkende. For meg er det gledelig at Dáiddadállu har invitert oss og andre til dette samarbeidet. kunsten som skapes av kjente samiske kunstnere vil dra nye og ønskede gjestegrupper til Guovdageaidnu og med dette fylle reisemålets årshjul med mere innhold – et bidrag til helårsturisme, sier prosjektlederen ved Kautokeino Reisemålsutviklingprosjektet, Antje Schlecht Valio

Saras nye verk går foreløpig under tittelen «Rávnnjit» (strøm) og er formet som et kartutsnitt av den oppdemmede Alta-Kautokeino-elva. Foto: Karl Alfred Larsen


Store kunstnere og store verdier

Kommunen får store verdier ved Dáiddadállus arbeid. Prosesser med kunst i offentlig rom er kostbare og tidkrevende, da det er mange involverte og mange elementer som spiller inn og må taes hensyn til. Foruten om kunstnerne som skal tilpasse sine visjoner til offentlig rom, er det  lange prosesser med konsultasjoner, søknader, sikkerhetsvurderinger, byråkrati og logistikk. Kostnadene for kunst i offentlig rom har dermed ofte prislapper i millionklassen. 

-Dáiddadállu har siden oppstart vært en attraktiv arena som tiltrekker seg mye gjester både nasjonalt og internasjonalt. At vi endelig kan vise til våre kunstneres arbeid i offentlig rom lokalt, vil gjenspeile det vi presenterer ute i verdenen om aktive profesjonelle kunstnere og et yrende kunstnersamfunn. Jeg tror ikke at vi er klar over hvor store kunstnere vi faktisk huser i den lille bygda vår, og hva det betyr at de smykker opp hjemstedet med sine kunstverk. Våre kunstnere turnerer verden rundt og flere av de er kjøpt opp av viktige institusjoner som Nasjonalmuseet. Det er jo ikke uten grunn at for eksempel Máret Ánne Saras kunst er valgt som det første verket du ser på det nye Nasjonalmuseet. Hennes kunst er på det viset et hovedtrekkplaster for å tiltrekke kunstpublikum fra hele verden og har dermed stor rolle i hvordan Norge selger seg inn som kunstnasjon, sier Dáiddadállus daglige leder Dine Fenger Lynge.

-Fra kommunen sin side er vi stolte over at vi nå får offentlig kunst som skal være til stede både for vår befolkning og for gjester som kommer til Kautokeino. Den typen kunst som Máret Ánne nå setter opp her vil nå publikum på en helt annen måte enn en vanlig kunstutstilling. Vi tror at denne kunsten kan bidra til opplevelser, refleksjoner og diskusjoner som ikke hadde vært mulig noen andre steder. Når vi vet hvor langt Máret Ánne Sara har nådd med sin kunst, er vi beæret for at hun vil lage kunst på våre vegger. Vi ønsker Dáiddadállu lykke til med jubileumsfeiringen til neste år og gleder oss for resten av kunsten som de flinke kunstnerne ved Dáiddadállu skal sette opp i vår kommune, avslutter ordfører Hans Isak Olsen.

Foto: Svein Solheim

Jubileumsåret 2024

Dáiddadállus store jubileumsprosjekt for 2024 er flerdelt, der én del er kunst i offentlig rom. Utenom Sara jobber også to andre kunstnere med offentlige verk til Kautokeino kommune. Ellers har Dáiddadállus kunstnere jobbet fra ulike hold de siste årene for å utforske tverrfaglige og mangfoldige kunstproduksjoner til både utstillinger og scenekunstrommet. Utover våren 2024 vil Dáiddadállu by på nye scenekunstverk, kunstutstilling og som nevnt, flere offentlige kunstverk. Hovedpremieren av jubileumsproduksjonene blir under Påskefestivalen i Kautokeino våren 2024 før verkene reiser videre til blant annet Samisk Senter for Samtidskunst, Riddu Riđđu Festivalen og Nuuk Nordisk Kulturfestival, forteller Dine Fenger Lynge og Inga Márjá Utsi ved Dáiddadállus administrasjon.


Foto: Svein Solheim

Del dette

Vindmøller over hele Oslofjorden!


Kunst i forsoningens hete? 

SALT og Dáiddadállu samarbeider stort for å markere 600 dager siden høyesterettsdommen i Fosen saken, som ironisk sammenfaller med rapport slipp fra Sannhets -og forsoningskommisjonen. I løpet av juni vil Oslo bli overrasket med samisk samtidskunst, lyden av vindturbiner som ljomer over Oslofjorden og visuell kunst som lyser opp 500 m2 takflater.

– Det må bli både stort og brautende, vondt, intimt, vakkert, poetisk og sårt når
vi skal snakke om pågående menneskerettighetsbrudd og forsoning i samme
åndedrag, sier kunstner og kunstnerisk leder i Dáiddadállu, Maret Anne Sara.

SALT gründer Erlend Mogård Larsen, Kunstner og DD kunstner og gründer
Maret Anne Sara og daglig leder ved SALT Siril Bull Henstein. Foto: Sivert Bjørkøy Woie/SALT


Fra «bare» en utstilling til full invajson av samisk kunst

Dáiddadállu inntar SALT Art & Music fra 31. mai til 27. juni. Det som “bare” skulle være en visning av utstillingen DDDDD – Duot Dát DD Dáidda endte opp med å bli en full invasjon av samisk kunst på den enorme og
populære SALT plattformen.

– Det er slikt som skjer når kreative sjeler møtes. Ting bare oppstår og idéer vokser,
sier Erlend Mogård og Maret Anne Sara, gründerne bak SALT OG Dáiddadállu.

Kunst over hele Oslofjorden

Det er duket for et helt nytt lydverk som presenteres i metallcontainer,
en visuell kunstutstilling på “gata” og et ambisiøst prosjekterings – og lydshow som
popper opp i løpet av skumringstimene i utstillingsperioden. Dimensjonene av
kunstvisningene skal potensielt kunne ses og høres over hele Bjørvika.

– For meg ligger det noe mentalt viktig i det å snu mekanismene, og å kunne invadere tilbake. Kreve plass og tvinge majoritets -og makt samfunnet til en realitet som en ikke selv velger eller naturligvis vil ha. Det er det jeg ofte gjør med kunsten og kanskje derfor jeg liker å utfolde meg mest mulig i offentlig rom, sier Sara som har laget det nye lydverket i samarbeid med Dáiddadállu, Tenhaus Oslo og SALT.  

– Vi har lenge jobbet med et stort visuelt prosjekt der ideen er å kunne prosjektere på
de store takflatene vi har i fiskehjelle-arkitekturen på SALT. Når samarbeidet med Dáiddadállu oppstod, måtte vi intensivere arbeidet for å få testet ut konseptet i denne store tematiske sammenhengen, sier Erlend Mogård Larsen.

Kunst som verktøy

DD grunnlegger Maret Anne Sara er ikke en fremmed maktkritisk stemme hverken i Oslo sammenheng eller som
kunstner. I 2017 demonstrerte hun foran Stortinget med sitt legendariske verk Pile o´
Sápmi Supreme, som i dag er trekkplasteret på det nye Nasjonalmuseet.
– Det føles godt å jobbe slik igjen. Intenst og instinktivt, med kunsten som verktøy i en pågående og aktuell politisk sak. Jeg håper mange folk kommer innom og kanskje får en opplevelse som inviterer til ny informasjon, nye perspektiver og kritisk tenkning, sier Sara som for anledningen stiller ut sammen med et bredt lag av andre
samiske kunstnere fra Dáiddadállu som blant annet har initiert til studietur på Fovsen Njaarke og Storheia vindparkanlegg, for sine kunstnere og samarbeidspartnere ved Tenthaus Oslo i 2022. Resultatet av studiene og samarbeidet premierer på SALT visningen og kontekstualiseres med kunstnersamtaler i
anledning åpningen av verkene 31. mai og 1. juni.

Mangfoldig og spennende arena

– På SALT jobber vi aktivt med å skape et åpent og inkluderende rom hvor ulike
kunstformer og perspektiver kan blomstre. Vi ønsker å tilby en atmosfære som
inviterer til dialog, refleksjon og utforsking av samisk samtidskunst. Det skjer masse
spennende innen samisk samtidskunst. Samisk kunst burde være like naturlig i Oslo
som i nord, sier Siril Bull Henstein, daglig leder på SALT og inviterer til
utstillingsåpning, konsert og kunstnersamtaler 31 mai kl.17:00 og 1. juni kl.18:00.

– Juni kan bli spennende under skumringstimene her på SALT. I løpet av
utstillingsperioden vil du bli overrasket av pop-up kunst intervensions som lyser opp-
og ljomer utover hele Bjørvika, sier Erlend Mogård Larsen.

Dáiddadállu og SALT takker Sametinget for prosjektstøtte. 



Del dette

Dáiddadállu talkstage @NuukNordisk23


Visual by Ivínguak’ Stork Høegh


 · Bures boahtin ·  Tikilluaritsi ·

Friday 26 May, Dáiddadállu curates the talkstage program for Reflecting Nuuk Nordic at 12:00-16:30 in Vænskabssalen, Katuaq. 

Here, the art- and culturefields will meet to open conversations on topics that are important for the world of indigenous art. We have invited many exciting artists and key cultural actors from Sápmi and Greenland to discuss subjects related to indigenous art. The event is open and we recommend everyone with an interest in issues within indigenous art to participate.  


· Program ·


· Talkstage participants ·

Dine Arnannguaq Fenger Lynge

· Director of Dáiddadállu · 


Beaska Niillas 

· Traditional Sámi handicrafter · Hunter and gatherer · Human rights defender · Politician · 


Qivioq Løvstrøm

· Assistant Professor at Ilisimatusarfik · Chair of Human Rights Council of Greenland · 


Juno Berthelsen

· Board Member in Naleraq · MA in Cross-Cultural Studies ·


Márjá Karlsen

· Riddu riđđu Young Artist of the Year · Duojár · 


Paninnguaq Pikilak

· Artist · Traditional practitioner of Tunniit · 


Arny Mogensen 

· Co-founder of Bolt Lamar · 


David Røgilds 

· Co-owner and co-designer at Bibi Chemnitz · 


Heather Igloriorti

· Independent curator · Scholar · 


Sajje Solbakk

· Festival director of Riddu Riđđu Festivála · 


Nivi Christensen

· Director of Nuuk Art Museum · 


· Firebrands · 

Ššš  Sound and art from Fosen

Poems by Julie Edel Hardeberg

Dáiddadállu stories


· Feedback · Reflections · Questions ·



Del dette

Dáiddadállu fra et gründerperspektiv

Visste du at Dáiddadállu (DD) er en dedikert kunst-økonomisk entreprenør? Om ikke, så vil jeg gjerne fortelle deg om DDs visjoner og utfordringer, om hvordan vi jobber med å kartlegge, foredle, pakke inn, markedsføre og selge kunst som en enorm immateriell verdi fra Sápmi til en hel verden. Hvordan vi jobber systematisk for å forvalte og foredle den brede og mangfoldige verdien som kunst faktisk er, med mål om  å effektivisere økonomi og lønnsomheten i vår kunstfaglige nærings-symbiose som går på kryss og tvers av så å si alle samfunnslag og fagfelt. For at du skal forstå den enorme verdien av dette for oss kunstnere, vil jeg prøve gi deg et ærlig innblikk i både kunstnerlivet, gründerskap og institusjonsbygging.

Tenkeren som produkt 

Er det noe vi kunstnere er gode på, så er det å grave oss ned i kompliserte tematikker eller problemstillinger. Filosofere, undersøke, vri og vende oss i tema og materialer over tid. Helst unngå logikk og satte systemer, men å bruke masse tid og krefter på å oversette følelser, undringer og tanker til et nytt format og et nytt språk. Til å teste og feile med materialer og uttrykk, helt til vi finner noe som gir mening. Noe som kan utfordre eller komplementere liv, samfunn, tro og sjel. Altså kunsten. Mange av oss, meg selv inkludert,  jobber så intuitivt at vi i intensitetens øyeblikk glemmer å skrive alt vi tenker og gjør, om til en prosjektbeskrivelse, og ender så opp med å gjøre mesteparten av arbeidet pro bono. Dermed sitter vi igjen med et svært begrenset produkt etter enorm tidsbruk. Kanskje har vi ett eneste verk, et dikt eller en plate? Hvor mye får du solgt det for? Eller får du solgt i det hele tatt? Hvordan skal man skape merverdi av alt arbeidet og alle erfaringer som er investert i det ene sluttproduktet? Det er det som for oss er produktutvikling og økonomisk innovasjon, og det DD som kunstnerdrevet og bedriftsorientert klynge, er veldig, veldig gode på!  

De færreste kunstnere har agenter som dykker inn i den store materien bak kunsten for å skape bærekraftig og langsiktig inntjening av det -for kunstneren. For å gjøre det må man ha en helt spesiell kunstnerdrevet motivasjon og deretter  dybdekunnskap om faget, kunsten, kunstneren og arbeidsmetoder. Også må du ha evne til å formulere det i skjerpet korthet, på et språk som er tilpasset forskjellige markeder og geografi. Fordi produktet (la oss si presentasjon av et en samisk kunstner eller kunstverk) vil se veldig annerledes ut i Sápmi enn i  nasjonale eller internasjonale sammenhenger. Samtidig har produktene forskjellig relevans for forskjellige markedssegmenter som kunstbransjen, utdanningssektoren, politisk sektor, personlige kunstkonsumenter etc. Og bare la meg si det – det er nærmest umulig å gjøre denne jobben effektivt og godt om sitt eget arbeid fordi mengden av research, følelser og informasjon er så omfattende og altfor nært en selv. Sannsynligvis er også mange kunstnere på dette tidspunktet ganske “ferdig” med det gitte verket og dermed også i gang med det som gjør oss til kunstnere nettopp nye tanker, nye undersøkelser, uttrykk, nye spørsmål og undringer. 

La meg også fortelle deg om symbiosen mellom meg som kunstner og Dáiddadállu som samarbeidspartner, nettverk, paraply eller mothership, om du vil. For å jobbe slik vi gjør, å leve som kunstner, trenger du et fagmiljø som inspirerer, pusher deg fram, heier på deg og utfordrer deg når det trengs. Som hjelper deg til å yte det du skal og vil, men også ser deg og kunsten din i flere forskjellige sammenhenger, for eksempel i faglige sammenhenger eller, formidlings- og næringssammenheng. Du trenger noen som forstår prosessene fra begynnelse til slutt og dermed også ser de immaterielle verdiene som opparbeides i det usynlige skapelsesrommet. Det er i dette rommet kunsten fødes. Det er et  krevende og ofte ensomt rom å være i, noe som gjør kunstnere sårbare. Har du ikke dette miljøet, da må du kanskje skape det selv? Derfor så Dáiddadállu dagens lys i 2014. DD er kjempeviktig for mange, meg selv inkludert, men uansett hvor store eller viktige vi er, så må det erkjennes at DD også er et barn med behov. Hva trenger DD for å eksistere? DD trenger et fysisk sted å eksistere fra, DD trenger tydelige og dedikerte gründere som leder utviklingen i riktig retning og DD trenger flinke ansatte som sørger for at visjoner kan gjennomføres. Hva trenger så gründere og ansatte for å kunne gjøre denne jobben? De trenger en trygg og fungerende arbeidsplass som betaler lønn på lik linje med andre arbeidsplasser. Ja, og hvordan skal vi løse alt dette? 

Det er her vi kommer inn på N2 og prosjektet vårt “produktutvikling og økonomisk innovasjon innen samisk kunst” som er støttet av N2 og Ovddos. Kort forklart, så er Ovddos et omstillingsprogram i Kautokeino kommune som jobber med prosjekter rettet mot nærings- og samfunnsutvikling. N2 er et treårig leverandørutviklingsprogram hvor eierne og samarbeidspartnere har slått seg sammen for å skape en helhetlig overordnet satsing i Nord-Norge. Eierne av N2 er Fylkeskommunene i Nordland, og Troms og Finnmark fylkeskommuner og Sametinget, og samarbeidspartnere er Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Programmet ønsker å skape et fremtidsrettet næringsliv gjennom økt satsing på bl. a. innovasjoner, økt konkurransekraft blant leverandører og kompetansemiljøer. 

Kunstbransjens hamsterhjul og hengemyr

Kunstnere har ingen fast lønn. Det nærmeste vi kommer lønn er tidsbegrensede kunstnerstipend og prosjektmidler. Kunstnerøkonomi er vanskelig og til tider tøft. Det samme gjelder for gründervirksomhet. Derfor er det ekstra spennende og utfordrende å være kunstner som gründer for å bygge en institusjon som er både kunst, næring og kultur. Ingen i den offentlige sfæren vet hvor vi best passer inn i systemer og det finnes nærmest  ikke ordninger for å sikre grunnleggende driftsstøtte. Da DD på sjette utfordrende driftsår ble oppmerksomme på N2, var det akkurat det vi trengte for å sette trygghet og forutsigbarhet for oss selv på dagsordenen, i en bransje som er bygd opp på kortsiktig tenkning og enorm uforutsigbarhet. Nemlig prosjektfinansiering! 

For DD som er en arbeidsplass, og etterhvert et viktig nettverk og institusjon, på sitt nå niende driftsår, betyr prosjektfinansiering  at vi fortsatt lever på nåde om at vi til enhver tid klarer å cashe inn et godt nok prosjekt i prosjektjungelen, til å lønne våre ansatte videre og dekke grunnleggende driftsutgifter. For som du kanskje har skjønt, så er det ikke akkurat realistisk eller bærekraftig å kreve at kunstnere skal betale medlemskap i så store summer at det bærer en hel institusjon. Prosjektfinansiering i seg selv er en fantastisk mulighet til å utvikle godt gjennomtenkte visjoner. Problemet oppstår når man ikke har en grunnleggende økonomisk trygghet til å kunne jobbe i ro med langsiktig planlegging og visjonsarbeid. For oss betyr det at vår lille administrasjon sliter seg ut i et hamsterhjul av prosjekter, søknader, rapportering og regnskap. Mens man jobber med alle byråkratiske krav i offentlige søknadsprosesser, står ansvarlig for praktisk gjennomføring av pågående prosjekter og øvrig drift, entreprenørskap og logistikk med et tyvetalls kunstnere og internasjonalt nettverk , så skal det samme lille mannskapet ha ro nok til å komme opp med nye gode prosjekt idéer. Hvordan skal vi klare dette? Jeg sier ikke at prosjektene våren hittil ikke har vært gode nok, men at det store bildet bærer preg av desperasjon for å holde hjulene i gang og berge seg fra år til år. Resultatet er at man aldri oppnår hvilepuls til å kunne løfte blikket og tegne opp de store og viktigste linjene slik all annen systematisert næringsutvikling tilsier. Videre innebærer det en enormt stor uforutsigbarhet for ansatte og dermed institusjon. Når vi ikke kan planlegge langsiktig drift og ansette folk som kan følge opp langsiktige planer, klarer vi ikke å oppnå ønsket faglig progresjon og utvikling. At vi ikke kan tilby langvarige eller faste arbeidsstillinger, medfører at vi ikke er konkurransedyktige på arbeidsmarkedet. Vi bruker mye tid og krefter på å lære opp midlertidige ansatte om våre prosjekter og driftsmønster, men mister de så fort andre tilbyr fast jobb. Vi klarer ikke å holde på dyktige ansatte fordi folk flest, har faste utgifter og trenger fast jobb for en grunnleggende forutsigbarhet i liv og økonomi. Og vi må starte alt på nytt. Annonsere stillinger, vente på søknader, intervjuer, opplæring og så videre. Mens prosjekttiden løper og hamsterhjulet ruller. 

Siden bransjen ikke ser ut til å navigere seg bort fra denne hengemyren av en økonomimodell, må vi finne andre måter som gjør oss bedre rustet for både drift og økonomi, samtidig som vi ikke mister fokus på kunstnerne og kunsten. Nettopp derfor valgte vi å satse så tungt på N2 prosjektet og legge mye av våre begrensede administrative ressurser på å lande dette prosjektet og å gjennomføre det med kvalitet og dedikasjon. Med et tydelig mål om å øke inntjening og økonomisk trygghet for kunstnerne, samtidig som man bygger denne tenkningen inn i en større bærekraftig bedriftsøkonomisk modell for DD som institusjon.

Dáiddadállu har blant annet gjennomført et omfattende profileringsprosjekt der der vi laget er en serie med personlige filmportretter om DD og kunstnere under tittelen Dáiddadállu stories

DD som unik produktforedler 

På N2 veien har vi dykket helt inn i margen av vår egen drift og filosofi for å identifisere og systematisere hva vi egentlig jobber med og faktisk leverer. Hva vi gjør best og hvilke grep vi kan ta for å gjøre det hyppigere, bedre og mindre ressurskrevende. Dette har gitt oss et tydeligere bilde på hva vi bør satse mer eller mindre på, hva vi bør ta betalt for, og hvordan vi best prissetter det. En ting som har blitt veldig tydelig på denne reisen er at vi trenger hverandre. Kunstnere trenger DD og DD trenger kunstnerne. Og med riktig samspill så kan vi spille hverandre jævlig gode om jeg får si det mildt! Her har det ikke vært noen snarveier. Vi har jobbet systematisk helt på individnivå med våre kunstnere, for å finne ut hvilke produkter vi kan skape, som passer den individuelle kunstneren med tanke på kunnskap, personlige styrker og svakheter, og arbeidsmetoder. Dette har vært viktig for å unngå situasjoner der kunstnere feilnavigerer ressurser og kapasitet og dermed taper på helhetlig, langsiktig og effektiv produksjon av framtidig kunst. Vi har med andre ord kartlagt produkter som fungerer optimalt for alle parter og som gir mest effektiv avkastning for begge parter uten at vi ender opp som konkurrenter.

DD, som kunstnerdrevet institusjon, vet at det største produktet vi skal og bør forvalte, ligger et sted mellom kunstneren og kunstverket som er kunstnerens eget viktigste salgsprodukt. Vi jobber for å maksimere de verdiene som ofte er møysommelig bygd opp over tid, men usynlige for omverdenen og ofte også for kunstneren selv. Og med et tyvetalls kunstnere i forskjellige kunstgrener, så har vi utvilsomt mye potensial til nŧ produktutvikling. For oss handler det ikke bare om å identifisere nye, men også riktige produkter. Hadde vi ikke tatt denne grundige reisen så hadde vi for eksempel raskt kunne tenkt at det vil være smart å koordinere kurs med kunstnerne i de forskjellige kunstfagfeltene i vårt nettverk. At kurs som produkt vil være attraktivt for både kommunal sektor, den kulturelle skolesekken, skoler, kunstinteresserte og så videre. Easy peasy? Nei, egentlig ikke! Hadde vi ikke tenkt oss om opptil flere gangerl, hadde vi fort endt opp med å konkurrere med våre kunstnere om å levere nettopp dette produktet neste gang noen ser etter kurs. Da vil ikke vi være de som står i veien som et ekstra kostnadsledd dersom kunstneren selv allerede leverer eller ønsker å levere dette produktet. DD tenker at DD og kunstnere aldri skal konkurrere, men alltid utfylle hverandre. Enhver kunstner bør kunne gjenbruke opparbeidet kunnskap som et produkt, men det er avgjørende å spørre seg hvordan, fordi kunst er et produkt som er totalt individ-avhengig. Dersom det å arrangere kurs føles tungt for deg, noe du må mobilisere mye tid og krefter for å planlegge å gjennomføre, er dette sannsynligvis ikke et smart produkt for akkurat deg, da det vil gi gevinst i øyeblikket, men forringe din totale arbeidskapasitet i det helhetlige og langsiktige perspektivet.

Så når vi snakker om kunstfaglige produkter så er det absolutt ikke de innlysende fysiske kunstverkene vi snakker om, men hele tankeprosessen og erfaringene fra start til mål, sett i sammenheng med lokal, nasjonal og internasjonal marked og i kombinasjon med flere samfunns og kundesegmenter, og målt opp mot individuelle kunstnere. Jeg mener fortsatt at vi kunstnere må bli flinkere til å se at selv om vi har solgt det fysiske kunstverket,  så sitter vi igjen med masse potensial for eksklusive produkter som ingen annen enn en selv kan levere. Derfor jobber DD dedikert videre med å identifisere og foredle denne verdien til eksklusive produkter, og lage bærekraftige systemer for salg og gjensalg i mange forskjellige kontekster og sammenhenger. Kunst er absolutt ikke en ferskvare og jo mer vi bygger, jo sterkere og mer attraktiv merkevare dannes for både kunstnere og DD. Og jo flere kunstnere vi blir, jo større er vårt verdikartotek som kan finslipes til attraktive og innbringende produkter. Du skjønner hva jeg mener når jeg sier at sammen kan vi spille hverandre jævlig god? Potensialet ligger der, men vi trenger ressurser for å kunne jobbe det fram.  

Og tro meg når jeg sier at det et skrikende internasjonalt marked for Samisk kunst, urfolks tenkning, oss og våre produkter. Dáiddadállu er akkurat nå på tur til Kalaallit Nunaat og til Oslo der vi kuraterer og produserer visninger, verk og samtaler på nye arenaer og nye måter, kanskje nettopp fordi vi ikke er oppfostret i galleri miljøer men i ikke-urbane, små avsidesliggende plasser der vi alltid har måttet finne våre egne arenaer for kunsten å eksistere i. Derfor finner du oss snart på gata i Oslo med lydverk i containere, visuell kunst som gateutstilling, eller hengende på blokkvegger eller omså prosjekter på et tak.

Som et bonus tydeliggjør og forsterker vi de mange positive ringvirkningene og verdien av produktet vårt, kunst, for det brede samfunnslag og ikke minst for forskjellige institusjoner og sektorer som politikk, utdanning, forskning, helse og reiseliv. Det er mange som tjener ved at kunstnere kan jobbe med og leve av kunsten sin.   

Hilsen Maret Anne Sara, kunstner og DD gründer 


Del dette

Dáiddadállu @Nuuk Nordisk Kulturfestival 2023


Foto: Ánne Katja Gaup @Johtti Productions


Dáiddadállu pakker koffertene og reiser til Nuuk for å delta på Nuuk Nordisk Kulturfestival (NNK23). Nuuk Nordisk er en bred kultur- og kunstfaglig festival på Kalaallit Nunaat. Nuuk Nordisk med Nivi Christensen ved Nuuk Kunstmuseum, er nære og viktige samarbeidspartenere for Dáiddadállu. Annenhvert år løfter de frem kompetansen innen urfolkskunst og samler nordområdenes kunstnere og kulturfelt til Grønlands hovedstad. 

Dáiddadállus nettverk stiller sterkt til årets festival da dagligleder Dine Arnannguaq Fenger Lynge, styremedlem Beaska Niillas, kunstnerkollega Ann-Sofie Kallok, prosjektleder Anne Henriette Nilut og produsent Inga Márjá Utsi reiser både for å vise frem og løfte samtaler om samisk kunst.

Se hele programmet for NNK23 her


Samisk kunst er en ettertraktet og viktig stemme på verdensbasis og Dáiddadállu har gjennom tidene blitt invitert på ulike arenaer for å representere vårt fagmiljø. Dermed har Dáiddadállu blitt en representant for samiske kunstnere og jobber for å styrke og bevare tilstedeværelsen av samisk kunst internasjonalt. Vår dagligleder Dine Arnannguaq Fenger Lynge har deltatt i en rekke kulturarenaer og sier det er ytterst nødvendig å bygge sterke internasjonale samarbeid for å dele kompetanse og lykkes i arbeidet med utvikling av samisk kunst og samfunn. 


Foto: Ánne Katja Gaup @Johtti Productions


“Disse møteplassene  har og er viktige plattformer for kunnskapsdeling og samhandling  for oss som jobber med å utvikle levende nettverk  med urfolks kultur og identitet som grunnlag. Vi har vært bestemt på at det vi utvikler er å gi, ivareta kunstens kraft, dermed finne plass til våre kunstneres stemmer og arbeid og bruke det som et verktøy for å utvikle samfunnet vi lever og verker i. For kunstneren er kunsten de  verktøy som bidrar til å belyse utfordringer i urfolkssamfunnene i det globale nyhetsbildet.  Men kunsten som våres verktøy kan vi bidra til å være en agendasettere i samfunnsutviklingen. Jeg mener at vi kan flytte fjell gjennom våres arbeid.” Forteller Lynge.  


Samisk gatepynt

Vår kunstnerkollega Dáiddadállus DDDDD-Duot Dát DD Dáidda kurator Ann-Sofie Kallok reiser for å sette opp utstillingen som skal pynte Nuuks gater i hele festivaluka. Det produseres kunst på verdensnivå i Sápmi og når vi i år har fått hovedplassen på kunstscenen på Kalaallit Nunaat, så måtte vi ta muligheten til å synliggjøre seks visuelle kunstnerpartnere og sender DDDDD til Grønland.   



DD Talk-stage

Fredag 26. mai arrangerer Dáiddadállu “Talk-stage” kl.12-16:30 på Nuuk kultursenter. Her vil fagfolk møtes og åpne samtaler tematikk som er viktig i urfolkskunstens verden. Vi har invitert mange spennende kunstnere og sentrale kulturaktører fra Sápmi og Grønland som skal diskutere urfolkskunst med våre egne Dine Arnannguaq Fenger Lynge, Beaska Niillas og Ann-Sofie Kallok. Arrangementet er åpent og vi anbefaler alle med interesse for problemstillinger innen urfolkskunst til å delta.  


Foto: Susanne Hætta


Mot varige samtaler 

Lynge forteller at hun har opplevd mange betydningsfulle samtaler på slike arrangementer og gleder seg over at vi nå har i gang et prosjekt som skal dokumentere tilgjengeliggjøre viktig informasjon for et større publikum. 

“Jeg har lært at disse møteplassene er uvurderlige for vårt utviklingsarbeid fordi vi får muligheten til å bygge viktige og fruktige relasjoner som bidrar med reelle verktøy for både institusjonen vår og for våre kunstnere.” forklarer hun.  



DD Podcast 

Dáiddadállu har erfart at spennende, utviklende fremtidsrettede tanker ofte forblir halvtenkte ved arrangementenes ende og har nå utviklet et podcast prosjekt som skal følge opp og fordype seg i temaer som kan bidra til utvikling av samisk kunst og samfunn. 

“Podden skal dokumentere Dáiddadállus store nettverk og samarbeid med andre urfolksintitusjoner og kunstnere. Når vi gjør opptak på møteplasser som Nuuk Nordisk, så får vi synliggjort Dáiddadállus viktige rolle i urfolkskunstverden. Urfolk deler ofte utfordringer og det gjør også tematikkene som kunsten bearbeider. Podcasten gir oss muligheten til å løfte disse utfordringene og vi håper det vil bidra til at samtalene fortsetter og utvikler seg videre.” sier prosjektleder Anne Henriette Nilut. 

NNK23 blir første steg for den nye podcasten og under festivalen skal tre deler tas opp. Vi kan allerede nå begynne å glede oss til en modig pod som hever urfolkskunstens problemstillinger til nye høyder. Mer informasjon om Dáiddadállus podcast kommer i løpet av sommeren og episodene publiseres i høst. 


Inntil da fortsetter vi arbeidet med å styrke internasjonale samarbeid som skaper plass for våre kunstnere – Første stopp Nuuk Nordisk!

Del dette

Dáiddadállu @Nuuk Nordic Culturefestival 2023


NNK21. Foto: Ánne Katja Gaup @Johtti Productions


Dáiddadállu lea dál bordime seahkaid ja mii bijádit mánnodaga Ruonáeatnamii vuot searvat Nuuk Nordic Kultuvrafestiválii (NNK23). Nuuk Nordic lea viiddis kultur- ja dáiddafágalaš festivála Kalaallit Nunaatas. Nuuk Nordic ovttas Nivi Christensenain Nuuk Dáiddamuseas, leat lagás ja dehálaš ovttasbargoguoimmit Dáiddadállui. Juohke nuppi jagi loktejit sii eamiálbmogiid dáiddafágalaš gelbbolašvuođa ja čohkkejit dáiddáriid ja kulturbargiid miehtá davviguovlluid Ruonáeatnama oaivegávpogii. 

Dáiddadálu fierpmádagas lea nanu oassálastin dán jagáš festiválas go fierpmádatnjunuš Dine Arnannguaq Fenger Lynge, stivraláhttu Beaska Niillas, dáiddárguoibmi Ann-Sofie Kallok, prošeaktajođiheaddji Anne Henriette Nilut ja buvttadeaddji Inga Márjá Utsi, vulget Nuukii sihke čájehit ja loktet ságastallamiid sámi dáidaga birra.

Geahča NNK23 prográmma dás


Internášunála ovttasbarggut ovdánáhttet suorggi

Sámi dáidda lea bivnnut ja dehálaš jietna máilmmidásis ja Dáiddadállu lea áiggi mielde bovdejuvvon iešguđet arenaide ovddastit min fágabirrasa. Dainna lágiin lea ge Dáiddadálu rolla šaddan bargat sihke sámi dáiddafága, -birrása ja min dáiddárguimmiid sajádagaid nannemiin ja ovdánáhttimiin. Min fierpmádatnjunuš Dine Arnannguaq Fenger Lynge lea johttán iešguđet kulturarenain ja dadjá áibbas dárbbašlažžan hukset internášunála ovttasbargguid maid bokte mii sáhttit oktasaččat ovdánit ja juogadit gelbbolašvuođa mainna sáhttit ges nannet sámi dáidaga ja servvodaga.


Dine Arnannguaq Fenger Lynge. Foto: Ánne Katja Gaup @Johtti Productions


“Dát deaivvadanbáikkit leat ja leat leamaš dehálaččat, go dat leat addán vejolašvuođa oktasaččat jurddašit, huŧkat ja lonohallat gelbbolašvuođaid, midjiide geaid bargovuođđu lea eamiálbmot kultuvra ja identitehta. Min ulbmil lea diđolaččat addit dáiddáriidda saji ovdánit iežaset dáiddalaš jienaiguin maid bokte sii čalmmustáhttet ja ovdánáhttet servvodaga gos mii bargat ja eallit. Dáiddáriidda lea dáidda gulahallanreaidu mainna loktejit eamiálbmotservvodagaid hástalusaid globála ođđásiidda. Dáidda lea maid min reaidu mainna mii sáhttit loktet áššiid servvodatovdánáhttideddjiid bargobeavddiid nala. Mun gal jáhkán ahte mii sáhttit vaikko váriid sirdit iežamet bargguin.” Muitala Lynge. 


Sámi dáidda gáhttahearvan 

Min dáiddárguoibmi ja Dáiddadálu DDDDD-Duot Dát DD Dáidda čájáhusa kuráhtor Ann-Sofie Kallok vuolgá cegget čájáhusa mii galgá olles váhkku hervet Nuuka gáhtaid. Sámis ráhkaduvvo dáidda máilmmidásis ja go Sápmi dán jagi lea ožžon váldosaji Kalaallit Nunaat dáiddalávddis, de mii válddimet vejolašvuođa čalmmustáhttit guhtta visuála dáiddárguoimmi ja sáddet DDDDD mearrasullui. 


Kuráhtor Ann-Sofie Kallok ceggeme DDDDD Finnmarksløpas. Foto: Susanne Hætta


DD TalkStage

Bearjadaga 26.b. miessemánus lea Dáiddadálus beaivásaš “Talk-stage” nammásaš lágideapmi dii.12:00-16:30 Nuuk kulturguovddážis. Talk-stage bokte mii rahpat almmolaš ságastallamiid gos fágaolbmot deaivvadit gieđahallandihte fáttáid mat leat dehálaččat álgoálbmotdáidagii. Dáiddadálu bealis servet Dine Arnannguaq Fenger Lynge, Beaska Niillas ja Ann-Sofie Kallok ságastallat bivnnut Sámi- ja Ruonáeatnandáiddáriiguin ja álgoálbmot kultursuorggi njunnožiiguin. Lágideapmi lea rabas ja mii ávžžuhit buohkaid geain lea beroštupmi álgoálbmotdáidagii boahtit. 


EadnámetMaid. Foto: Susanne Hætta


Bistevaš ságaid guvlui

Lynge muitala ahte son lea vásihan ollu mearkkašeaddji ságastallamiid dákkár lágidemiid oktavuođas ja illuda go mis dán jagi lea maid jođus prošeakta mii galgá dustet ja seastit dakkár dieđuid viidát márkanii ja boahtteáigái. 

“Mun lean oahppan ahte dakkár deaivvademiiguin lea mearehis árvu min ásahussii ja dáiddáriidda go doppe mii háhkat dehálaš ja rikkis dieđuid, oktavuođaid ja reaidduid mat gusket min kultuvrraide ja fágasuorgái. Mii sáhttit ollet guhkás dáiguin deaivvademiiguin jus mii ealihit daid dehálaš fáttáid, jurdagiid ja oktasaš mihttuid mat doppe čuožžilit.” čilge son.  



DD Podcasta

Dáiddadállu lea vásihan ahte gelddolaš ja ovdánáhtti jurdagat dávjá báhcet belohahkan go lágideamit loahpahuvvojit, ja lea dál huŧkan podcast-prošeavtta mii galga čuovvolit ja čiekŋudit fáttáide mat sáhttet ávkin sámi dáidaga ja servvodaga ovdáneapmái. 

“Podda galgá dokumenteret Dáiddadálu stuorra fierpmádaga ja ovttasbargguid eará álgoálbmotásahusaiguin ja dáiddáriiguin. Go mii báddet deaivvadanbáikkiiguin dego Nuuk Nordiskas, de mii beassat čalmmustáhttit Dáiddadálu dehálaš rolla álgoálbmot-dáiddamáilmmis. Álgoálbmogiin leat oktasaš hástalusat ja nu leat dávjá nai fáttát maid sin dáidagat gieđahallet. Podcasta addá vejolašvuođa loktet dáid hástalusaid ja mii sávvat ahte ságastallamat dainna lágiin besset šaddat ja ovdánit.” dadjá prošeaktajođiheaddji Anne Henriette Nilut. 

NNK23 šadda vuosttaš ceahkki gos mii galgat báddet golbma oasi Dáiddadálu ođđa podcastii, mii almmuhuvvo čakčat. Mii sáhttit dál jo veahážiid mielde illudišgoahtit duostilis poddii mii boahtá loktet álgoálbmot-dáiddamáilmmi čuolmmaid mat muđui eai livčče gullámis. Eambbo dieđut Dáiddadálu podcasta birra bohtet geasi mielde. 


Dassážii mii joaŧkit nannet ja háhkat internášunála ovttasbargguid mat dahket sajiid min dáiddáriidda – First stop Nuuk Nordic!


Del dette

Etterlengtet kunstfaglig samarbeid tar form



Dáiddadállu og Sámi allaskuvla/Samisk høgskole har lenge hatt dialog og felles ønske om å samarbeide tettere innenfor utviklingen av samisk kunst-akademia. Nå innvier de drømmen og samarbeidet ved å invitere til felles kunstbad på Diehtosiida (Sámi allaskuvla) 28 mars.


Kunstnerne  Rawdna Carita Eira, Máret Ánne Sara, Joar Nango og duojáre Inga Elisa Påve Idivuoma, Sara Inga Utsi Bongo og Berit Kristine Guvsam kommer for å dele hvordan tematikk, metoder og materialer virker inn på deres arbeid og hvilke tematikker som gjør seg gjeldende for deres virke i dag. Seminaret er åpent for alle interesserte og arrangeres av Sámi allaskuvla og Dáiddadállu for utveksling av kunnskap og erfaringer mellom det akademiske fagmiljøet og kunstmiljøet.


Dekolonisere kunstfeltet for Sápmi

-Jeg er så glad for at vi tar dette steget, fordi det handler om å både utvikle oss selv og det samiske kunstfagfeltet Jeg personlig bryr meg mye om hvordan de store norske strukturene vi lever i og med, påvirker oss i både menneskelige, praktiske og prinsipielle nivåer uten at vi kanskje er helt klar over det i våre daglige rutiner. Å tenke ut nye strategier og arbeidsmåter fra et rent samisk perspektiv, er et utrolig viktig, stort og spennende arbeid. Det handler om  å bygge ned satte, fremmede tankesett til fordel for å utforme egne, sunne, etiske og velfungerende måter å agere på innen et vestlig system som vi må forholde oss til enten vi vil det eller ikke. Dette er Sámi Allaskuvla enormt dyktige på, noe de har jobbet med i flere fagfelt, samtidig som det samiske kunstfagfeltet er relativt upløyd mark”, sier Dáiddadállus grunnlegger og kunstfaglige leder, Máret Ánne Sara.


Verdsatt samarbeid

Også Allaskuvla ser fram til kunstbad og et langsiktig samarbeid med kunstnerne.

– Vi ser frem imot å kunne samarbeide med Dáiddadállu som er et dynamisk samisk kunstnernettverk som har vist at det går an å nå ut i verden. Sámi allaskuvla og duodji faget har også i en årrekke jobbet for å gi duodji en stemme og utøvelse av duodji er en måte å uttrykke seg på, på lik linje med andre uttrykksformer. Vi tror på samarbeidet med Dáiddadállu vil generere at vi kan ha innovative samtaler og prosjekter sammen”, sier Gunvor Guttorm, professor i Duodji ved Samisk Høgskole.


Offisiell gjenåpning av Dáiddadállu

Etter flere tunge år med covid og huskrise, gjenåpner Dáiddadállu endelig til påska i nytt bygg i Guovdageaidnu. Det feires ikke bare med kunstbad og faglig utveksling med Samisk Høgskole, men også med kunstutstilling både i og utenfor Dáiddadállus nye lokaler på Čuonjáluodda 9. Her bys det på en unik påskeutstilling med nye verk fra mange av Dáiddadállus kunstnere i tillegg til utendørs utstillingen DDDDD – Duot Dát DD Dáidda som i år har turnert med Finnmarksløpets verdensmesterskap.  


Utstillingen kan oppleves påskeuka fra mandag til lørdag kl.12-18. Kom innom for en hyggelig kunstopplevelse og muligheten for å handle unike verk fra våre dyktige kunstnere.

Del dette

Ohcaluvvon dáiddafágalaš ovttasbargu


Dáiddadálus ja Sámi allaskuvllas lea guhkit áiggi leamaš áigumuš nannet ovttasbarggu sámi dáidaga ja dáiddaakademiija ovdánáhttimis. Dál viimmat ollášuvvá niehku ja ovttasbargu oktasaš dáiddalávgumiin mii lágiduvvo Diehtosiiddas 28. beaivvi njukčamánus.


Dáiddárat Rawdna Carita Eira, Máret Ánne Sara, Joar Nango, ovttas duojáriiguin Inga Elisa Påve Idivuomáin, Sara Inga Utsi Bongoin ja Berit Kristine Guvsamain, bohtet muitalit makkár  fáttát, bargovuogit ja ávdnasat váikkuhit sin bargguid ja makkár fáttát leat áigeguovdilat sin dáidagii ja duodjái justte dál. Seminára lea rabas buot berošteddjiide ja lágiduvvo Sámi allaskuvlla ja Dáiddadálu bealis lonohallandihte vásáhusaid, diehto- ja máhttovuođu sámi dáidda- ja akademalaš birrasiid gaskas.


Sámáidahttet dáiddafágalaš vuogádagaid

“Mun lean nu ilus go mii dál váldit dán lávkki, go dainna mii ovdánahttit iežamet ja obbalaččat sámi dáiddafágasuorggi. Alddán lea stuora beroštupmi dasa movt amás struktuvrrat, jurddašanvuogit ja gáidádusat váikkuhit midjiide olmmošlaš, praktihkalaš ja prinsihppalaš dásiin vaikko árgabeaivvis eat soaitte ge dan birrá dihtomielalaččat jurddašallat. Hutkat ođđa strategiijaid ja bargovugiid, sámi geahččasajis, lea hirbmat gelddolaš, dehálaš ja stuora bargu. Lea sáhka dekolonialiseremis, mii soaitá reivttimielde mearkkašit njeaidit sajáiduvvan, amás jurdagiid, ja hukset iežamet bargovugiid mat doibmet min servodaga ja iežamet jiermpálašvuođa ja etihka ektui. Dieinna lea ge Sámi allaskuvla čehpet bargan máŋggaid fágasurggiin. Seammás ii leat sámi dáiddafágalaš suorgi dien dáfus balljo duohtaduvvon, dadjá Dáiddadálu vuođđudeaddji ja dáiddafágalaš jođiheaddji Máret Ánne Sara.


Árvvusatnon ovtasbargu

Maiddái duodjeprofessor oaidná stuora árvvu ovtasbarggus.

– Mii illudit váldit vuostá ja ovttasbargat Dáiddadáluin, mii lea dakkar ealli sámi dáiddafierpmádat geat leat čájehan ahte lea vejolaš oláhit viidát máilbmái. Sámi allaskuvla ja duodjefága leat maid jáhkeviissaid bargan háhkadihte saji ja dássálašvuođa duoji ja duojáriid dáiddalaš ovdanbuktimiidda dáiddasuorggis. Mii jáhkkit ahte ovttasbargu Dáiddadáluin sáhttá ovdánáhttit ja hástit ságastallamiid ja ovttasbargguid, dadja Sámi Allaskuvlla duodjeprofessor, Gunvor Guttorm.


Dáiddadálu almmolaš rahpan

Dáiddadállu lea rahččan maŋemus jagiid sihke covid panedemiijain mii bissehii ollu doaimmaid, ja váilevaš dálu dihte.  Beassážiid viimmat fas rahpasa Dáiddadállu ođđš vistis, guovdu Guovdageainnu márkana. Dat ávvuduvvo sihke dáiddalávgumiin Sámi allaskuvllas ja dáiddačájáhusain Dáiddadálus. Doppe fállat sihke erenoamáš beassáščájáhusa Dáiddadálu dáiddáriid áibbas ođđa dáidagiiguin ja olgočájáhusa DDDDD – Duot Dát DD Dáidda, mii lea johttán dán jagáš Finnmarksløpet siidda fárus.


Čájáhusa beasat oaidnit beassášváhkku mánnodagas lávvordáhkii gaskal dii.12-18. Fina guossis sihke vásiheame ja gávppašeame min čeahpes dáiddáriid dáidagiid.

Del dette

Dáiddadállu rahppá uvssaid áibbas ođđá visttis



Hutkáivuođain ja duosttilvuođain čovde dáiddárat viessoheađi ja dál rahppo viimmat fas Dáiddadállu, áibbas ođđá visttis, guovdu Guovdageainnu márkana. 

2021 giđa gárttai Dáiddadállu dálu haga go viessoláigu fáhkka masá duppálasttejuvvui. Danne ii lean šat eaktun láigohit boares, gáržžes visttiid gos dáiddárat leat dálludan dan rajes go álggahedje Dáiddadálu 2014s. Nubbi stuora váttisvuohta čajehuvvui leat ahte Guovdageainnus eai gávdnon láigovisttit sin dárbbuid ektui, ja dat vátna visttit mat gávdnojedje láigomassii, livčče šaddan divuhuvvot máŋggaid čuđiid duháhiid ovddas. Danne Dáiddadállu čohkkii oivviideaset beavddi birra, digaštallat ja jurddašit áibbas earáládje. Badjelaš jagi maŋŋel, de leat ceggen áibbas ođđá gaskaboddosaš vistti ja beassážiid rahppo fas viimmat Dáiddadállu Guovdageainnus. 

– Eai gávdnon buoret molssaeavttut go ieš cegget dálu. Dáppe eai gávdno visttit mat livčče min dárbbuid gokčan ja visttit mat livčče soaitán heivet, eai doallan bargobiraslágaid dási. Livččiimet ieža šaddan divuhit priváhta aktevrraid dáluid stuora supmiid ovddas dahje máksit allá láigohatti gokčandihte divuhangoluid, ja goitge ii livčče leamaš sihkarvuohta ahte beassat doppe dálostallat guhkit áigái ja buori haddái. Dat ii orron min mielas nu jierpmálaš eaktu ja mii oinniimet ahte dás ii leat go jurddašit áibbas eará ládje, lohká Dáiddadálu stivrajođiheaddji ja vuođđudeaddji, Máret Anne Sara. 


Priváhta investorat ja ollu doarjja

Dasto čohkkedii Dáiddadálu bargojoavku geahčadišgoahtit eará molssaevttolaš čovdosiid. Jurdda cegget iežas vistti badjánii dađistaga go láigomárkan čajehuvvui nu váttisin, muhto nu guhkká go sis ii leat fásta ja sihkkarist doaibmadoarjja, de ii lean ávki niegadot beare stuorrát. Muhto beroškeahttá sturrodaga, de gáibiduvvui sihke ruhtta, innovašuvnna ja duosttilvuohta jus galggái ieš maidege cegget. Dáiddadállu lei dieđusge Venezia Biennala rahppámis diimmá giđá go vuođđudeaddji Máret Anne Sara lei okta dáiddáriin historjjalaš Sámi Paviljonggas, ja dastto fas čakčat go Dáiddadállu buvttadii Árran 360 rahppándoaluid. Leige Venezias gos deive priváhta investora gii hálidii doarjut Dáiddadálu ja vistti ollášuhttima. 

– Venezias deaivvadeimmet Reynir Indahlain gii lea beakkán investor ja gii čajehuvvui leat hui berošteaddji Sámi ektui ja Dáidaga ektui. Bovdiimet su čoahkkimii ja dan rajes fierragođii spábba jođánit. Leat oallusat geat hálidit ahte mii galgat birget ja lihkostuvvat, ja dat lea hui movttidahtti, lohká Sara.

Go de vel Dáiddádalu gründár ieš láigohii ruđa viessosajiskáhppomii, de ollášuvái dáiddáriid áigumuš ja ođđa ruoktu. Maiddái Kulturráđđi, Seastinbáŋku Samfunnsløftet bokte, Sámediggi ja Guovdageainnu suohkan leat dorjon viessohuksema. 

Dál besset viimmat fas lágidit dáiddálaš sisdoalu. beassážiidda rahppo čájáhus sihke olggobealde ja siskibealde Dáiddadálu.


Sámivuohta dehálaš investorii

Summa Equity investora Reynir Indahl lea ieš sápmelaš ja berošta sámi áššiin. Son ii dárbbašan beare guhkes áiggi jurddašallat galgá go son veahkehit. Go čoahkkin nogai de lei son fállan priváhtaloana Dáiddadálu huksenprošektii.

 – Munnje šattai dát dehálaš mu sámi duogáža dihte ja danne go sámi dáidda lea dehálaš sámi kultuvrra ja sámi filosofiija gaskkusteapmái. Sámi dáidda lea maid dehálaš muittuhus ahte máilbmi dárbbaša eamiálbmot jurddašanvuogi resurssaid ja eatnama ektui, lohká Indahl.


Rahppo beassážiid

Visti lea vuollel 100 m2. Dat lea ođđaáigásaš ja das leat stuora láset. Dáiddadállu rahppo almmolaččat beassážiid, čájáhusain sihke olgun ja siste, ja vel dáiddalávgumiin máid Dáiddadállu lágida ovtas Sámi Allaskuvllain. Dasá illusa Sara gii muitala ahte lea leamaš váttis doaimmahit Dáiddadálu dan guokte jagi go leat leamaš vistti haga. 

–  Dat ii leat máilmmi stuorámus vistti, muhto mii leat hui duhtavaččat ja giitevaččat. Mis lea dál buorre bargosadji iežamet bargiide, čájáhusbáiki dáidagii ja deaivvadanbáiki dáiddáriidda, gussiide ja ovttasbargiide.  Dál eat dárbbaš biehttalit váldit vuosttá gussiid ja ovttasbargiid, muhto baicce bovdet buohkaid buriin mielain Guovdageidnui ja min lusa, lohká Sara.

Gaskaboddosaš čoavddus

Ođđa visti lea goitge gaskaboddosaš čoavddus. Dáiddadálus lea stuora ja jođánis ovdáneapmi. Dáiddárat barget máilmmi allásaš dásis ja sin ollislaš doaibma gáibida mealgat stuorát saji ja albma buvttadan – ja čájáhuslanjaid. Dáiddadálu mihttu ja sávaldat lea fátmastit dáiddáriid miehtá Sámi ja dainnalágiin ovvdidit Sámi dáidaga Sámi iežaset eavttuid vuođul. Dáiddadállu leage vuordime dassái go otná Sámi joatkaskuvla ja boazodoalloskuvla fárre ođđa visttiide. Doppe livčče sihke stuora lášmohallan latjná  ja bargolanjat mat heivešedje dáidda buvtadeapmái ja čajeheapmái. Go visttit guorranit, de lea ulbmil ahte Dáiddadállu fárrolágaid Sámedikkin ja Statsbyggain geahčadišgohtet ja guorahallagohtet leago vejolaš ahte Dáiddadállu fárre dohko bisttevaččat. 

–  Dan maid dál leat huksen, lea gaskaboddosaš visti. Lea dehálaš ahte oažžut olu stuorát viesu gosa čáhkkehit min bargiid, dáiddáriid, min dáiddabuvttadeami ja ollislaš doaimma. Mii hálidit fátmmastit dáiddáriid miehtá Sámi ja mii hálidit leat mielde ovdánahttime sihke sámi dáiddáriid ja sámi dáidaga máilmmi dásis. Dat mearkkaša earret eará ahte mii láhčit buoret dili dáiddáriid buvttadeapmái ja ahte mii áimmahuššat dehálaš fierpmádaga gos láhčit sámi dáidaga beaggima máilbmái. Min ulbmil lea maid profešonaliseret dáiddalaš fitnodagaid ja nu nannet dáiddárekonomiija. 



Guovdageainnu suohkan lea okta dain suohkaniin gos leat eanemus iešheanalaš dáiddárat ja kulturbargit olmmošlogu ektui. Dáiddadállu ásahuvvui 2014:s ja leigga dáiddár ja girječálli Máret Ánne Sara ja koreográda ja filbmadahkki Elle Sofe Sara geat ásaheigga Dáiddadálu. Dáiddadálus leat odne 19 miellahtu geat barget iešguhtege lágan dáiddasuorggis. Dáiddadálus leat visuella dáiddárat, govvideaddjit, filbmejeaddjit, grafihkahábmejeaddjit, girječállit, musihkkárat, viessodiŋggaid hábmejeaddjit, duojárat, neavttárat ja juoigit. Dáiddadálu mihttomearri lea doaibmat čoahkkananbáikin dáiddáriidda ja bargat ealli dáiddalaš birrasa nammii ja nannet Sámi dáidaga ja dáiddáriid vejolašvuođa olahit riikkaidgaskasaš lávddiide. Dáiddadálus lea stuora ovdáneapmi ja lihkostuvvan muhto sii vásihit váttisin hukset ruđálaš sihkárvuođa institušuvdnii, bárgiide ja doaimmaideaset. Dáiddadálus lea mihttu dán jagi mielde rahppát dáiddárguoibmevuođa dáiddáriida miehtá Sámi.


Del dette

Dáiddadállu åpner opp i splitter nytt bygg

Vi er stolte av å kunngjøre at vi klarte det! Vi løste huskrise og hjemløshet med innovativ tenkning og mot til å satse! 

Våren 2021 havnet Dáiddadállu i Kautokeino, i boligkrise. Etter at husleia nærmest doblet seg over natta ble det uaktuelt å bli værende på de slitne, små lokalene som kunstnerne har leid siden etableringen i 2014. Det neste problemet var at det ikke fantes noen andre egnede utleielokaler i Kautokeino, og de få lokalene som kunne hatt potensiale, krevde oppussing og reparasjoner for flere hundre tusener av kroner. Dáiddadállu satte seg dermed rundt bordet for å finne en alternativ løsning. Innovativ tenkning og mot til å satse, resulterte i at kunstnerne nå åpner dørene på nytt, og denne gangen i eget, splitter nytt lokale, midt i Kautokeino sentrum.

– Det fantes ikke annet eller bedre alternativ enn å bygge selv. Vi fant ikke lokaler som var tilstrekkelig for våre behov og de lokalene som kanskje hadde et potensiale var ikke i god nok stand etter arbeidsmiljøloven. Vi hadde måttet gjøre betraktelige bygningsmessige forbedringer, påkoste det selv eller betale det ned med dyre leiepriser uten noe som helst garanti for rimelig langtidsleie. De samlede dårlige betingelsene og utsiktene gjorde at vi måtte tenke utenfor boksen og at vi var nødt til å tørre å satse, sier Dáiddadállu styreleder og gründer Máret Anne Sara.

Private investorer og mye støtte

Tanken på å bygge selv fristet, men uten fast finansiering til drift, kan man ikek tenke for stort, og uensett størrelse på nybygg, så krevdes det både kapital, pågangsvilje, kreativitet og innovasjon. – Vi er jo kunstnere så kreativitet og visjoner har vi i blodet, ler Sara om planene som lå delvis klare inntil det endelig løsnet ved Venezia biennalen i 2022. Dáiddadállu var selvsagt tilstede under åpningen av Venezia Biennalen i april 2022 der gründer og styreleder Maret Ane Sara stilte ut ved den historiske Samiske Paviljongen, og også senere på høsten da Dáiddadállu produserte åpningsprogrammet for Árran 360. Og det var i Venezia at de traff en privat investor som gjerne ville støtte Dáiddadállu og kunstnernes byggeplaner. 

 – Vi møtte den fantastisk engasjerte Reynir Indahl som er en kjent investor men som også brenner for sápmi og kunst. Vi inviterte til møte og fra da av begynte ballen å rulle raskt. Det er så mange som vil at vi skal klare oss og lykkes, og det er svært motiverende, sier Sara.

Også Kulturrådet, Samfunnsløftet – Sparebank 1, Sametinget og Kautokeino kommune er med på å støtte bygget. I tillegg har gründeren Máret Anne Sara selv lånt penger til tomte anskaffelse så Dáiddadállu endelig får et nytt hjem og en stabil adresse inntil videre.


Sápmi er viktig for investoren

Summa Equity investor Reynir Indahl er selv same og bryr seg sterkt om det samiske. Indahl trengte ikke lang betenkningstid. Da møtet var over, hadde Dáiddadállu investor og kapital.

 – For meg er min samiske bakgrunn viktig, og samisk kunst er viktig som formidler av samisk kultur og filosofi. Samisk kunst er også viktig for å minne oss på at verden trenger urfolkskunnskap -og tenkning i forhold til natur og ressursforvaltning, sier Indahl.

Offisiell åpning i påska

–  Det er ikke verdens største bygning, men vi er svært fornøyd og takknemlig overfor alle som har støttet visjonen. Vi har nå en god arbeidsplass for våre ansatte, et utstillingssted og et møtested for kunstnere, gjester og samarbeidspartnere. Nå slipper vi å takke nei til besøkende og samarbeidspartnere, men invitere alle med glede til Kautokeino og Dáiddadállu, sier Sara.

Huset er i underkant av 100 m2. Det er moderne, med store vinduer og mye naturlig lys. Dáiddadállu åpner offisielt til påske slik kunstnernettverket tradisjonelt sett alltid har arrangert både utstillinger og øvrig kunstnerlige aktiviteter i forbindelse med den yrende og populære påskefestivalen i Kautokeino. I år blir det utstilling både inni -og utenfor det nye lokalet. I tillegg inviterer kunstnernettverket til halvdags seminar og kunstbad som Dáiddadállu arrangerer i samarbeid Samisk Høgskole. Sara gleder seg til påske og til åpningen. Uten hus siden 2021, har det har vært vanskelig å drifte Dáiddadállu de seneste årene.


Midlertidig løsning

Det nye huset er likevel kun en midlertidig løsning. Dáiddadállu er i bratt utvikling og både Dáiddadállu og kunstnere i nettverket jobber på et høyt faglig og internasjonalt nivå, og har behov for større lokaler for å møte deres faglige produksjonsnivå. Nå venter de på at den nye Samiske videregående skolen og reindriftskolen blir ferdig, så Dáiddadállu sammen med Sametinget og Statsbygg kan påbegynne en vurdering og kartlegging om mulighetene for at Dáiddadállu kan overta den gamle skolen som har både kontorer, stor gymsal og verksteder som egner seg til Dáiddadállus og kunstneres produksjon, drift og visninger. 

–  Dette nye huset er midlertidig, for vi trenger mye større lokaler for å kunne produsere og vise fram kunsten på det faglige og internasjonale nivået der vi faktisk opererer. Vår ambisjon er å kunne omfavne aktive, profesjonelle kunstnerne over hele Sápmi og vi vil være med på å utvikle og synliggjøre samisk kunst på våre egne premisser. Vår ambisjon er også å styrke kunstnere, vårt interne og eksterne nettverk og jobbe for at samiske kunst når ut i verden. Samtidig ønsker vi å styrke og profesjonalisere kunstnerbedrifter og dermed styrke kunstnerøkonomi og lønnsomhet i bransjen, sier Sara.


Kort om Dáiddadállu: 

Kautokeino kommune har et av landets høyeste andel av selvstendig kunst- og kultur næringsdrivende. Dáiddadállu ble etablert i 2014 av kunstner og forfatter Máret Ánne Sara og koreograf og filmskaper Elle Sofe Sara. Dáiddadállu huser i dag 19 kunstnere som jobber med visuell samtidskunst, foto, film, grafisk design, forfatterskap, musikk, koreografi, interiør design, duodji, skuespill, joik og musikk. Dáiddadállus overordnede målsetning er å skape et sterkt og utviklende miljø for samiske kunstnere, samt styrke og profesjonalisere kunstnerbedrifter. Viktige stikkord er sinspirasjon, samlingssted, levende kunstmiljø, utvikling, nettverksbygging, synliggjøring og profesjonalisering. Samisk kunst og kultur har et betydelig internasjonalt potensiale. Mange av Dáiddadállus kunstnere har vært sentral i å bygge opp om dette potensialet, Vi som mål å forvalte, forsterke og bygge videre opp under dette. Dáiddadállu opplever til tross for bratt og positiv utvikling, store utfordringer med å sikre økonomi for ansatte og drift. Dáiddadállu har som mål å åpne opp for kunstnere i hele Sápmi. 


Del dette
© 2023 Daiddadallu
Site Dsign: PTP